Av Leif K. Solberg

For å skaffe plass til søkere på venteliste, organiserte Baadforeningen i Revieret i 1860 en filialforening i Pipervigen med 60 medlemmer. Den nye foreningen ble drevet som et underbruk av Revierhavnen inntil den i 1874 ble flyttet til Filipstadbukten. Løsingen av de organisatoriske båndene mellom foreningene gjorde det nødvendig å skille ut kappseilingen i en egen seilforening, Kristiania Seilforening, stiftet 1878.

Som en følge av byens deling i øst- og vestkant overtok Baadforeningen i Filipstadbukten det sosiale hegemoni i 1890-årene, mens Revierhavnens Baadforening definerte seg som en båtforening for de østlige bydeler og motsatte seg å flytte vestover.

I 1925 ble Baadforeningen i Filipstadbukten flyttet videre til Lahellemoloen i Hjortnesbukten under navnet Båtforeningen av 1860, før den i 1954 ble slått sam­men med opprinnelig to andre foreninger til Frognerkilens Båtforening av 1860.

Pipervigen – et stinkende moras – uegnet i 1858

I 1850-årene var de sosiale skillelinjene i den ennå førindustrielle byen skarpe, men vest- og østkanten var ikke skapt. Grovt sagt bodde de kondisjonerte i gamle Christiania, og fortrinnsvis i søndre kvarter, mens allmuen bodde utenfor byen i forstedene øst og vest for byen. I enkelte av forstedene hadde rett nok en del embetsmenn bosatt seg av økonomiske grunner, og det var handelsborgere som hadde sine residenser på de gamle løkkeeiendom­mene. Mellom Christianiaborgerne og allmuen i forstedene var det for øvrig vanntette sosiale skott. Geografisk lå Revieret i Christianias søndre kvarter, og like utenkelig som at borger­skapet skulle anlegge en båthavn i forstedene, var det at allmuen i forstedene skulle søke seg til en båthavn i selve byen. Man kan si at Revieret var Christianiaborgernes revir. I et brev til Christiania Havnekommission i 18581 beskriver styret i Revierhavnens Baatforening selv dette slik:

Man kunne maaske vilde henvise Baadforeningen med sine Baade til Pipervigens Havn, men foruden at Havnen der er sa liden og optaget af de, der bo i og omkring Pipervigen, at Plads fortiden ei vil kunde faaes, ligesom den lille for Baade bestemte Plads er saa lavvandet at den ei kan bruges uden i høi Vandstand, saaledes indsees det let, at det for den del af Befolkningen, som bor i selve Byen og dens nedre Del, vilde være meget tungvindt at søge derhen, paa samme Tid som det vilde være aldeles mod deres Interesse, der have Landsteder eller bo tilleie udover i Bækkelaget, Grønsund og Schulzøen (Sjursøya), Blegøen, Græsholmen og Lindøen.

Elendighetsbeskrivelsen av båthavna i Pipervigen var kanskje noe overdrevet. Likevel nevnes ikke at mens selve byen fikk organisert privét(do)tømming i slutten av 1840-årene, forsatte inn i 50-årene den uregulerte tømmingen fra bebyggelsen i Pipervigen på stranden og langgrunna i viken; der tidevannet skulle ta seg av saken. Hele viken mellom Kontrasjæret og Pipervigen som hadde vært en fiskerlandsby fra før Christiania ble anlagt, var ubebygd til ut på 50-tallet, og ble i sin samtid betegnet som et ”stinkende moras”. Etter datidens målestokk var det langt til Pipervigen geografisk , og enda lengre sosialt. For å komme fra søndre kvartal hvor storparten av foreningens medlemmer bodde, til den lille båthavna ”Stranden” som var blitt anlagt vest i Pipervigen i 1849, måtte man først gå opp hele Rådhusgade, ned Pipervigs­bakken til kloppen over Bislettbekken og så forsere selve viken.

Pipervigenshavnen – fra fattige fiskere til kjøpmenn

Etter ettertrykkelig å ha avvist havneplass i Pipervigen for hovedforeningen i 1858, må søknadspresset året etter ha blitt så tyngende at foreningsstyret likevel fant at søkerne som det ikke var plass til i hovedforeningen, burde kunne ta til takke med Pipervigen. Styret tok kontakt med medlemmene av havnekommissionen, og brukte muligens også sine forbindelser til medlemmet, rådmann Ebbell, og byskriver Rye for å skaffe utvidet havn i Bjørvika eller eventuelt en ny tilleggshavn. Også boktrykker Malling som satt i formannskapet, og som selv var en av søkerne, hadde nok en viktig rolle i disse forhandlingene som må ha blitt ført vinteren 1859/60, og realiteten i saken ble avgjort tidlig på våren. Man må ha blitt enige om å ta i bruk den lite attraktive havnen i Piperviken som tilleggshavn med 60 båtplasser. Der ble det også sikret tomt for båthus til lagring av utstyr og tørking av seil.

Som i Revierhavnen var kromtappen i foreningen oppsyns­mannen, og styrets hoved­ansvar var å påse at han gjorde en tilfredstillende jobb med øsing og vasking av båter, tørking av seil mv. Dette praktiske tilsynet krevde at styremedlemmer på vakttørn var fysisk tilstede hver dag, men det ble for langt fra Revieret til Pipervigen til at styremedlem­mene i den gamle båforeningen også kunne drive effektiv oppfølging i den nye havnen. Derfor måtte driften av den nye havnen formelt organiseres som en ny forening med tilstrekkelig mange styre­medlemmer. I et skriv fra magistraten som ble lest opp på stiftelsemøtet 23. mai2 går det frem at kommunen var innforstått med denne organisasjonsmodellen.

Overfor kommunens representanter må Baadforeningen i Revieret ha påtatt seg å tilrettelegge det nødvendige organisatoriske arbeid. Styremedlemmet, tegnelærer Olaus Krøger von Holck som sammen med slottsarkitekt Linstow hadde ansvaret for arkitektundervisningen på Den Kongelige Tegneskolen, påtok seg sannsynligvis å tegne det nye båthuset slik han tidligere hadde gjort i Revieret. Allerede i april ble Baadforeningen i Revierhavnens statutter trykket opp i den nye foreningens navn,3 og i disse ble den døpt Baadforeningen i Pipervigen. Samtidig ble skips­tømmermann Anton Hansen fra Drøbak ansatt som oppsynsmann. Med dette begynte kostnadene å løpe i den nye båthavnen, og kjøpmann Julius Pettersen (Petersen) ble oppnevnt som kasserer. Statuttene med kontingentsatser ble distribuert og medlem­mer kunne tegne seg mot innbetaling av inntredelskontingenten på én Spd. i Pettersens forretning på toppen av Raadhusgaden, på hjørnet av Piperviksbakken.

Først på dette stadiet, den 7. mai, blir den formelle søknad oversendt magistraten som legger den frem for formannskapet, og 9. og 16. mai strøs det sand på de beslutninger som for lengst er fattet og iverksatt.

I følgeskriv fra magistaten 19. mai anmodes Rytterager om å hevende seg til havnefogden om ”hva der i Anledning Deres paa Baadforeningens Vegne under 7de d. M. indgivne Andragen­de er besluttet.”

I vedtaket av 19. mai avstås havnen i Pipervigen samt grunn til oppbevaringsbod – inn til byens behov måtte kreve den fjernet. Det ubehagelige problemet med at havnen alt var fullt opptatt av båtene til Pipervigens fattige beboere løses med en kjent og gjennomskinnelig politisk skinn­manøver hvor man under henvisning til de fattiges behov, fremmer de vel­ståendes interesser. Båtforeningen får overta havneområdet – og de får det vederlagsfritt:

”Forså­vidt det kan være brakt på Bane at der skal erlægges Afgift til Byen for at benytte Baadhavnen har Havne­commissionen ikke troet at burde tiltræde dette. Baadeierne ere for en stor Del fattige Folk, hvis eneste erhverv deres Farkost afgiver. At intræde i Baadforeningen hvortil for den Orden som dermed opnaas, bør opmuntres, koster dem allerede Noget. Afgiften maatte i alle Fald sættes saa lavt, at det ikke kunde blive nogen Gjenstand for Bycassen og dens Indrivelse ville vistnok blive forbunden med uforholds­mæssig Uleilighed og Vanskelighed. Havnecommis­sionen har for øvrig udtrykkelig bestemt at der ikke skal være nogen betingelse for at lægge sin Baad paa det betegnede Sted i Havnen, at Vedk. er Medlem af Baadforeningen.”

Den nye havnen i Pipervigen, løste de akutte problemene med ventelistene i Revier­havnen. I desember 1860 skriver Rytterager i et brev til formann­skapet: ” Baadforeningen ved Revierhavnen tæller nu 120 Medlemmer og Foreningen i Pibervigen omtrent 60 fra den mer besiddende ned til den simle dagarbeider og flere haves ikke Plats til. ”4. I et av havnevesenets skriv et par år senere oppgis antallet til 56 plasser, og dette antallet holdt seg antagelig ganske konstant så lenge foreningen lå i Pipervigen. M.a.o. ble det neppe noe av at fattige fiskere og andre beboere fra Pipervigen ble oppmuntret til å søke medlemskap – og medlemmer ble de i hvert fall ikke. De måtte finne seg båtplass som best de kunne utover Holmen og Tyveholmen.

En filial av Baadforeningen i Revierhavnen

Da det formelle oversendelsesbrevet ble undertegnet av magistraten lørdag 19. mai, var båtsesongen alt i gang. Det hastet derfor med å få plassert båtene i den nye havnen og skaffe styremedlemmer som kunne følge opp den nyansatte oppsynsmann Hansen. På kort varsel ble det kalt inn til konstituerende møte onsdag 23. mai og av innkallingen går det frem at oppsynsmann Anton Hansen skulle begynne utplasseringen av båter i havnen allerede dagen etter.

Rytterager bekjentgjorde i pressen at de som hadde tegnet seg som medlemmer og fortsatt ønsket å tre inn i foreningen ”ville behage at møde i Bager Bjørnstads hus i Pipervigen” den 23. mai 1860 kl. 7 hvor regler for Foreningen ville blive forelagte og bestyrelse valgt m.v.(…) Som kasserer fungerer inntil videre Kjøbmand Julius Pettersen ved Pipervigsbakken, til hvem indtrædelseskontingent m.v. betales. Baaderne antages at kunne modtages af den antagne Opsynsmand Skipstømmermand Anton Hansen førstkommende Thorsdag og følgende dage.”5

På stiftelses­møtet refereres korrespondansen med kommunen. Statuttene og Revier­havnen Baatforenings instruks for oppsynsmannen vedtas for den nye foreningen. Revierhavnens Baatforenings formann velges som formann også i den nye forening.

Kjøp­men­­nene som var tallrike blant de menige medlemmer i Revierhavnen, fikk ikke slippe til i styreverv der før på midten av 1870-tallet, men i Pipervigen ble de tatt til nåde. Rytterager hadde alt i god tid før konstitueringen satt inn den jevnaldrende kjøpmann Julius Pettersen (Petersen) som kasserer. Ved særskilt valg ble han enstemmig valgt til kasserer som etter statuttene hadde stemmerett, men ikke vakt- og tilsynsplikt overfor oppsynsmannen. I tillegg valgte man ytterligere to kjøpmenn fra ventelisten, Bertrand Dahl og Chr. E. Schreiner, foruten sakfører Hausmann og boktrykker Malling som hadde deltatt i de forberedende møter med kommunen, samt Rytterager selv. I protokollen er det angitt at Malling som ikke var tilstede på møtet, fikk 14 stemmer, mens Rytterager fikk 13. Dette har forledet noen til å tro at Malling fikk flest stemmer og fungerte som formann fra stiftelsen, men årsaken i stemmeulikheten var nok heller at man den gang ikke anså det som god tone å stemme på seg selv. Ved ensstemmighet ville derved den fraværende få en stemme mer enn de andre. Styret konstituerte seg raskt med Rytterager som formann også i den nye forening.

I følge statuttene skulle styret ha ni medlemmer inklusive kasserer, men det ble ikke fulltallig før på neste generalforsamling som ble holdt først i 1862. Av statuttene går det frem at styre­medlemmens hovedoppgave var å påse at oppsynsmannen gjorde jobben sin, mens det ikke synes å ha hatt særlig reell innflytelse på policyutform­ingen i egen forening før Rytterager gikk av, og foreningen flyttet til Filipstadbukten i 1874. Styret i Baadforeningen, d.v.s i Baadforeningen i Revierhavnen uttalte seg underforstått og med selvfølge på vegne av begge foreninger. Dette ser vi bl.a. av brevet som ble sendt til formannskapet 16. desember 1860.

Det er grunn til å merke seg at Rytterager her benytter Baadforenigen i bestemt form entall og med stor forbokstav, og den inkluderer også Pibervigen. Etter 1874 begynte man i Revierhavnens protokoller å referere til Baadforeningen i Filipstadbukten som en selvstendig forening, mens omgivelsene, for eksempel havnevesenet, forsatte å betegne begge foreningene som ”Baadforeningen” frem til 1905. Bare når et vedtak uttykkelig gjaldt Filipstadbuktens Baadforening ble dette navnet brukt.

Ved siden av at foreningene hadde felles formann, ser det også ut til at økonomien var noe diffust flytende mellom dem. I 1870 da Revierhavnens Baadforening flyttet lenger ut i Bjørvika til Festningsbryggen, ble det nye båthuset åpenbart delfinansiert av midler fra Pipervigens kasse uten at det finnes spor av formelle vedtak i protokollene til noen av foreningene. Dette lånet ble likevel nedbetalt innen 1874 da Baadforeningen i Piperviken selv måtte flytte grunn av byggingen av Vestbanen– og skiftet navn til Baadforeningen i Filipstadbukten. Båthuset som antagelig var tegnet av von Holck, ble med på flyttelasset og sto i Filipstadbukten frem til 1925.

Rytterager blir ved siden av formannsvervet i Revierhavnen også sittende som formann i Pipervigen de neste 14 årene, inn til flyttingen. Pettersen trekker seg som kasse­rer i 1862, men blir sittende som styremedlem til 1872, men får intet styreverv i Revierhavnen før i 1879. Der sitter han som nestformann sammen med Rytterager til begge dør 80 år gamle i 1898. Skips­tøm­mer­mand Anton Hansen fikk sparken som oppsynsmann på års­møtet i Pipervigen i 1862, men fra –64 ansettes han som oppsynsmann i Revierhavnen hvor han også blir den første restauratør frem til 1899 da han trekker seg, mens kona, Johanne Marie Hansen, overtar kafé­driften. Vi finner også Hansen igjen i representant­skapet for Christiania Skøiteklubb på 1860-tallet sammen med andre medlemmer fra Baadforeningen.

Selvstendig forening i Filipstadbukten – seilforening

Fra stiftelsen fikk nok medlemmene i Pipervigen en selvfølgelig rett til å delta i Baad­foreningens interne foreningsregattaer som ble seilt fra 1853. I 1865 da lystbåtinteressen hadde våknet også i småbyene nedover fjorden, overtok Revierhavnens Joh. Paulsen ansvaret for regattaene som fra da av ble åpne også for ikke medlemmer. De gikk etter hvert under navnet ”De paulsenske Regattaer”. Så lenge foreningen i Pipervigen fungerte som et delvis underbruk av Revierhavnen var det imidlertid ikke behov for noen egen regattakomité. Den kom først i 1875 med represen­tanter fra begge foreninger – etter at Filipstadbukten reelt begynte å fungere som en selv­stendig forening. Siden regattakomitéen ble oppfattet som et selv­stendig organ, kunne regattaene ikke lengre finansieres som løpende driftsoppgaver; det krevdes nå formelle årsmøtevedtak. Slike tilskudd ble gitt på årsmøtene i begge foreningene fra 1875. Tre år senere utviklet regattakomitéen seg til Kristiania Seilforening, også den med stiftere, styre og medlemmer fra de to foreningene.

Damp­skipskaptein og kasserer Johan Henrik Konow som satt i RBs styre fra 1879-93, var i perioden 1880-86 også valgt inn i Filipstadbuktens styre fra 1880 til 1886, og fra 1887 satt han i også seilforeningens styre. Som vanlig gir ikke protokollene i båtforeningene noen som helst opplysning om de underliggende årsaker til denne dobbeltfunksjonen, men overfor FB må det ha dreid seg om et forsøk på å gjenopprette en tett forbindelse mellom båtforeningene via en personal­union på styrenivå. Da Konow også ble valgt inn i styret i seilforeningen, fikk han en helt sentral stilling i byens seil- og båtliv. Vi kan ikke vite sikkert retningen på innflytelsen, men rekkefølgen på begivenhetene tyder på at plasseringen av Konow i styrene i både FB og KS kan forstås som Rytteragers virkemiddel til å utøve RBs strategi overfor de to andre foreningene. Mot slutten av 1880-årene ser det ut til at RBs evne og vilje til strategiske disposi­sjoner i norsk seilsport nærmest er over. Det passer også godt med at Konow trakk seg fra, eller ble sparket fra, styret i FB i 1886.

Vestkantforeningen

Flyttingen til Filipstadbukten falt sammen med veksten av industribyen Kristiania som delte seg i en øst- og en vestkant. Dette fikk motsatte konsekvenser for de to båtforeningene. Borgerskapet som flyttet vestover orienterte seg i økende grad mot foreningen i Filipstad, mens rekrutteringen til Revierhavnen begynte å komme fra den nye østkanten – i begynnelsen rett nok ikke arbeiderklassen derfra, men ulike grupper funksjonærer og handlende. Blant de kondisjonerte begynte også kjøpmannsstanden å bedre sin sosiale status fra 70-årene, og de tok nye titler i bruk slik som: skipsreder og grosserer. Under jobbetiden i 1890-årene med byggingen av karrégårdene på Frogner, respektive Grünerløkka skjøt utviklingen fart. Da ble yachten en viktig måte å vise frem som et synlig tegn på egen suksess.

Om beliggenheten til båthavnen i Pipervigen hadde vært dårlig ansett, og foreningen fikk en slagside av de ikke spesielt ansette nye kjøpmenn fra jobbetidens Christiania, bidro byutvik­lingen til at prestisjen bedret seg. Båthavnen mellom byens ballasttomter og moloen ved damebadet Eyr lå i riktignok på vestkanten, men for nær Pibervigen og Aker Mek. Verk. til å være ”beste” vestkant. Først da Armékommandoen i 1888 stengte den sølete veien over den åpne tomten ved Aker med gjerde, ble den direkte forbindelsen til Pipervigen brutt. Hovedveien til havnen gikk deretter fra Munkedamsveien. Dette markerte fysisk at foreningen for alvor tilhørte Vestkanten. Fra da av og fremover i 90-årene overtok også Baadforeningen i Filipstad hegemoniet blant de kondisjonerte seilerne i Kristiania Seilforening.

Denne utviklingen kuliminerte med omdannelsen av seilforeningen til ”Kongelig Yachtklubb” i 1902, noe som var mer enn et navneskifte. Gjennom 90-årene, frem til Kongelig Yachtklubb fikk bygget klubbhuset på Dronningen med medlemshavn i 1902, kom havnen i Filipstadbukten til å bli samlingsstedet for den nye gruppen yachteiere; deretter falt den tilbake til en ordinær vestkantforening.

Referanser:

• Brev fra Revierhavnens Baatforening av 14. mai 1858 til Til Christiania Havnekommission i Forhandlinger i Oslo kommune 1852-1860, Byarkivet. Oslo havnevesen – eldste arkiv. Magistratens oversendelse 1870

• Hultmark AW, Magnussøn S. Frognerkilens Båtforening av 1860 – Historisk beretning. Oslo 1960

• Statuter for Baadforeningen i Pipervigen. Christiania i Bestyrelsen, April 1860. De trykkete statuttene er vedlagt: Protokol for Revierhavnens Baadforening 28/4-1853 til 1/5-1902.

• Brev fra Baadforeningen i Revierhavnen av 21. Desember 1860 til Christiania Formand- og Representantskab. Forhandlinger i Oslo kommune 1852-1860, Byarkivet. Oslo havnevesen – eldste arkiv. Magistratens oversendelse 1870

• Morgenbladet. 23. mai 1860