Av Leif K. Solberg

20 år etter at Mary Wollstonecraft etterlyste sjøbadeanstalter i Norge, tok det gamle patrisiatet gjennom Selskabet for Christiania Byes Vel i 1816 opp spørsmålet om å opprette en Badeindretning på Festningsstranden. 

Festningskommandanten mente imidlertid at stedet var uegnet, og saken ble liggende død i tre år. I 1819 utarbeidet kjøpmann Jørgen Young en plan som ble satt ut i livet året etter. Det dreide seg om et ”Bademachin” av en type som var i bruk ute i Europa. Bademachinen var en pram, 27 fot lang og 13 fot bred, inndelt i seks baderom med vinduer og hver sin trapp. Bademachinen ble lagt på svai i Bjørvika, og kundene ble rodd ut fra Slottsbryggen. Særlig sett i forhold til at det var en kvinne som først etterspurte sjøbad, er det interessant at damer ikke hadde adgang, men fra 1821 fikk også de begrenset adgang – tre dager i uken, men bare mellom klokken seks og ni om morgenen.

Etter at Hans Arnesen ble ansatt som oppsynsmann for Bademachinen i 1824 økte besøkstallet raskt . I 1827 var antallet badegjester «af begge Kjøn» så stort, at badeanstalten ble rent for liten til alle som ønsket å benytte den. Arnesen så raskt mulighetene og fikk innvilget et rentefritt lån av Selskabet for Christiania Byes Vel til å bygge et flytende badehus. Det samme Selskabet som i 1817 hadde tatt initiativ til å fylle ut de gamle restene av Revieret og bygge en ny Revierbrygge hvor første byggetrinn sto ferdig i 1826, plasserte nå Arnesens herrebad, «Strømbade-Indretningen Hygæa» på yttersiden av den nye bryggen. Byens behov for havneplasser kan åpenbart ikke ha vært påtrengende siden den nye kaiplassen kunne nyttet til dette formålet.

Grethe Flood skriver at det må ha virket like imponerende på sin samtid som Ingierstrand gjorde det i 1930-årene. Ved åpningen besto Hygea av «14 Bade- værelser med Badekar og 16 Værelser til Bad i aaben Søe». I tillegg kom en restaurant med «Conversationssalon, Buffet og Altaner udimod Havnen». Stell av hår og skjegg skulle det også bli en råd med, for det skulle ansettes «en Barbeer og Friseur».

Hun skriver at Arnesens ensidige satsing på herrebad vakte stor forargelse blant damene i byen. Man måtte sørge for å «conservere de ærede Damer i Christianias Sundhed ved at forskaffe dem et Badehus». Det var en stor skandale at hovedstaden ikke hadde noe badehus når så mange andre steder kunne ”Frembyde saadant». Henstillingen ble rettet til Selskabet for Christiania Byes Vel som ervervet den gamle Bademachinen og åpnet den som damebad.

Skuespillerne badet seg rett som det var

Hans Arnesens nevø David Arnesen som senere ble en av stifterne av Revierhavnens Baatforening, fikk jobb som billettør der i 1830-årene. Forfatteren av Trangvikposten Jacob Hilditch, portrettintervjuet i 1895David Arnesen om hans liv som tegnelærer. I intervjuet er Arnesen mer interessert i å minnes livet i Bjørvika enn å fortelle om kunstnerlivet:

”Han smiler, da jeg spør ham, om han alt fra sin første ungdom af var oppi det med den tids kunstnere."

Jamen, sa jeg det! Nei ved De, hva jeg begyndte med, De ? Først skulde jeg ligesom gaa til handelen, bli forretningsmand. Pokker til forretninger! Jeg fik ansættelse som billettør paa flyde-badehusene nede ved Revieret – de tilhørte en onkel af mig forresten – otte skilling kosted det at bade sig, og jeg skulde passe paa, at ingen baded sig uden billet eller kontanter. Det var i begyndelsen af trediveaarene dette herre. Det var jamen en snodig post. Naar det var stygt veir, sad jeg mest og fisked. Fik mye fisk i den tid, især engang, da en dansk fiskekvase, lastet med kongeflyndre, pudsig nok fandt paa at gaa tilbunds, ret udenfor badehusene vore, blev det svært godt fiske en tid. Der maatte være gaat hul i kvasen, ser De, for vi fik kongeflyndre over en lav sko.

Ja men – –

Aa ja, nu skal vi snart være der, De, Jeg kommer til at tænke paa de badehusene, jeg. Disse pokkers danske skuespillerne, vi hadde dengang, vilde bade sig ret som det var, og aldrig hadde de penge; bade sig paa kredit, hvad synes De om det? Naa, jeg slap dem udi alligevel, jeg – saa fik jeg til gjengiæld theaterbillet engang imellem.

Det skulde interessere mig at høre lidt om Deres virksomhed som tegnelærer og portrætmaler i det gamle Kristiania.

Javist, javist! Det kommer nok. Det maa jo følge i orden, ser De. Efter et par aars, eller rettere et par sommeres tjeneste ved badehusene fik jeg ordentlig kontorpost; og ved De, hvor det kontoret laa?

Neimen, om jeg gjør.

Jo De; jeg var kontorist paa Brinke-kranen, (nåværende Kranbrygga, øst i Bjørvika) sad i et bitte lidet hus ude paa bryggen ved siden af selve kranen og maatte saa at si notere alle dens bevægelser. En lidt egen post, De!”

Den forargelige Bading hist og her

Den sosiale funksjon ved disse badene ble mye som i middelalderens badekultur. Det nye var at de var sjøbad, men det sosiale behov for de kondisjonerte ble ivaretatt at de ble innredet med ”Conversationssalon, Buffet og Altaner udimod Havnen». Selv om badene var tiltenkt de kondisjonerte, grep ideen om bading merkelig raskt også byens allmue – bading ble den første friluftstrend med bredt gjennomslag. Dette gjennomslaget ble opplevd som et problem for byens elite, men ikke fordi de måtte menge seg med vanlige folk på badet. Billettprisen sikret der den nødvendige eksklusivitet, men folk begynte å bade utenom badene langs hele havnebassenget. Det ble stadig klaget over at folk kastet seg i sjøen like ved veien der både menn og kvinner gikk – og det selvsagt uten en tråd. Badedrakt var ukjent på denne tiden; den kom først som en senviktoriansk oppfinnelse mot slutten av århundret. På denne bakgrunnen ble det reist spørsmål om et fribad for «den simplere Klasse Mennesker». Nok en gang var det Selskabet for Christiania Byes Vel som tok seg av saken og fikk opprettet et herrebad på festningsstranda i 1839 og et flytende damebad på Tjuvholmen i 1840.

Den klassedelte badekulturen ble opprettholdt og videreutviklet i de kommende år, med bygging av damebadet Eyr i Filipstadbukten og herrebadene Hygea og Sjølyst på Festningsstranden, samt Aamots badehus for herrer på festningssiden i Pibervigen for de kondisjonerte. ”D en simplere Klasse Mennesker” fikk nye fribad: herrebadet på Festningsstranden og damebadet på Tjuvholmen.

Selskabet for Christiania Byes Vel hadde lenge løst en rekke oppgaver som vi, inn til nylig, ville ha definert som kommunale. I annen halvdel av 1800-tallet begynte kommunen å utvide perspektivet for sitt arbeidsfelt. Kommunens engasjement i badesaken startet i 1858 da den bevilget et mindre bidrag til vedlikehold og drift av badeanleggene for ”den simle klasse”. Året etter overtok kommunen ansvaret for begge fribadene.

Eyr ble overtatt av kommunen i 1872 og to år senere flyttet kommunen Pibervigens Baadforenings havneanlegg dit med Eyr som havnemolo. På denne tiden hadde kommunen også bygget den kommunale svømmeanstalten på Vippetangen, fribad for damer og herrer i Grønlia og overtatt Aamots badehus for herrer på festningssiden i Pibervigen. På østsiden av Vippetangen lå også det militære badeanlegget. På østkanten kom også Kongshavn bad, med restaurant og revyscene, og Nordstrand og Malmøkalvens bad. I vest, med garantert rent vann, kom Bygdø Sjøbad og lenger ut i fjorden: Eljarnes bad. I 1905 ble det anlagt bad på Filipstad og Hovedøya Bad kom så sent som i 1914, og med nedleggelsen av dette i 1951 forsvant den kjønns- og klassedelte badekulturen i Norge, men man skal ikke lenger enn til Marstrand før man finner et slikt bad i fortsatt drift.

Fra sjøbad til båtliv og landsteder

Ved siden av den synkende vannkvaliteten i havnebassenget, bidro antagelig både fremveksten av landsteder ved fjorden og det nye båtlivet til å undergrave stillingen til høystatusbadene. Sjøbadene hadde generelt bidratt til å rette interessen mot fjorden. Landsteder ved fjorden ble nå populært, og den første båtforeningen ble etablert i 1853. Alt i 1860 hadde medlemstallet i båtforeningene vokst til 180 og det ble varslet havnebehov for det dobbelte. Videre frem mot århundreskiftet økte antallet båter raskt, og det var nok en gang byens elite som førte an, mens kulturen rundt badehusene ble overlatt til skoleelever og allmue.

Petitskribenten Max har gitt en øyevitneskildring av badelivet i 80-årene:

”Uvilkaarlig glider vor Tanke tilbage til de længst henrundne Dage, da vi oppe i den gamle, høiærværdige Skole sled vore Permissioner bag de blækkede Pulte og svedede Uvidenhedens Sved over Cæsars «De bello Gallico», en Sved, vi siden skyllede af os nede under Akershus’ graa Mure. For om Eftermiddagen paa de glohede Sommerdage samledes vi ved Musikpavillonen nede paa Fæstningspladsen, hvor vi ventede, til den gemytlige Sergenten kom. Saa blev der Opstilling, og militariter marscherede vi takt – to, takt – to, hver med vor Haandklædebylt under Armen gjennem den vesle Tunnelen, De ved nok, og ned til det militære Badehus, «Svømmeflaaden». For et Liv her blev med nakne Skrotter under Spræt og Spræl. «Hvor mange Grader er det, Sergent?» «Femten.» «Aa huf, saa kaldt da!» «Nei, hør paa den da – saa’n en Rædhara – kaldt naa!» «Saa. – ti nu stille og se til at komme udi.» Og de, som ikke kunde svømme, maatte i Sælen. Aa huttetu – saa livandes rædde vi var! Vi trodde grangivelig, vi skulde gaa lige tilbunds med det samme. Men de gjæveste viste sin Færdighed baade med at stupe og hoppe.

Det militære Badehus er, saavidt os bekjendt, den Dag idag ligedan, som da vi boltrede os dernede. Nu som dengang benyttes det af Militære, Waisenhus- gutterne og enkelte Skoler. I Vest for « Svømmeflaaden » og med Adgang fra Piperviksbryggen laa det i Sommer nedrevne Aaniodts Badehus, og i Øst for samme langs med «Vippas» lave Strand har fra Arilds Tid ligget de to med et uplettet Rygte, men ikke altid med et ligesaa uplettet Vand forlenedel Herrebadehuse Hygiea og Sølyst – det første med Kumbad og mest besøgt af ældre Herrer, det sidste med kun aabent Bad og sterkt frekventeret af studerende Ungdom.

Længere borte ved Pynten, hvor Vippetangen bøier ind mod Fæstningsbryggen, havde Christiania Kommune engang et Fribadehus for Mænd,. som nu er nedlagt. Derimod har den ladet det tilsvarende Fribadehus for Kvinder, bestaa, om et Bad her skulde friste noen af det smukke Kjøn. (…)

Af Damebadehuse inde ved selve Byen har vi Eir ved- Filipstad. Ikke langt fra dette, ogsaa ved Filipstad, ligger Kommunens Fribadehus for Mænd. I 10-11 Aarsalderen forvildede vi os ind her engang. Nydelsen var noget blandet, og Vandet ikke netop speilklart. Endnu et Fribad har Kommunen, nemlig tide ved Grønlien, hvilket vi dog ikke har stiftet nærmere Bekjendtskab med, men som vi antager bedre tilfredsstiller Badegjæsternes Fordringer.

Kjendte og kjære for Christianiabefolkningen som sommerlige Udfartssteder er Sjøbadene udenfor Byen: Kongshavns, Nordstrands, Malmøkalvens Bad ved Østkanten af Fjorder, Bygdø Bad ved Vestkanten. Der har i Forbindelse med disse Bad og særlig da sidstnævnte (muligens paa Grund af den store Færdsel paa Bygdø) været talt og skrevet om en vis paradisisk Ugenerthed fra de badende Maskuliners Side. Og vi maa her faa Lov at gjøre den Bemerkning, at hvad de nævnte Maskuliner angaar, trives de øiensynlig bedst i det vaade Element, naar de er der in puris naturdlibus, og de synes at eie en nedarvet, seig Aversion mod at «aflægge den gamle Adam» og iføre ham, hvad en mere fremskreden Civilisation frembyder.

Som vort Badelivs yderste Udpost ligger Elgiarnæs – en hel liden Emigranttur derud. Lidt længer ud – og Skibsløbet snevrer sig sammen og stænger for Fjordens indre Bassin. Udenfor er saa Drøbak og Verden.

Skal vi afgive vor egen uforbeholdne, subjektive Mening om Badevandet ved og omkring Christiania, saa siger vi: Heller med Dampskib til Bygdø, ja til Elgjarnæs end at svømme omkap med døde Katte inde i Bjørviken.”

Bluferdigheten

Som vi har sett, førte 1840-tallets angst for krenket bluferdighet til at byeliten for første gang la forholdene til rette for allmuens friluftsliv. Også bluferdigheten har historisk sett vært gjenstand for motesvingninger. Under empiretiden var synet liberalt – parisermoten på 1790-tallet var for eksempel kjent for sine lette kreasjoner med mer eller mindre uttilslørte kvinnebryst. Med pietismen fra begynnelsen på 1800-tallet svingte moten igjen i mer restriktiv retning. Som ellers svingte den først i de mondene kretser. Eilert Sundt er så sent som på 1850 og -60-tallet rystet over den manglende bluferdighet hos allmuen på landsbygda. Det var vanlig at folk sov nakne, og bl.a. tjenestefolk av begge kjønn sov i samme rom. Tilsvarende bekymret er han over lørdagsbadekulturen, hvor menn og kvinner badet sammen. Allmuen i byen var neppe mer bluferdige enn på bygda.

Stadsfysikus J. G. Døderlein ser i 1840 ut til å ha vært særlig bekymret for kvinnenes manglende bluferdighet. I årsrapporten skriver han at han var svært fornøyd med det nye damebadet på Tjuvholmen. – Ikke bare bidro badet til å bedre rensligheten og sunnheten blant «den simplere Klasse». Det forebygde også «den lidet behagelige og forargelige Bading hist og her langs Kysten til Skue for enhver Forbipasserende».

Også de dannede damer fant grunn til å være bekymret – men de besvimte ikke. Sommeren 1840 fikk Selskabet for Christiania Byes Vel melding fra damebadet på Tjuvholmen om at en dame hadde sett to mannfolk i sjøen på den andre siden av kummen, «det var en Lykke, at dette Fruentimmer ikke var af de svageste der bruger bade, thi ellers kunde det jo lett hændet, at Forskrækkelsen kunde have frembragt hos hende et Slag eller Krampe, og hun saaledes endt sit Liv i Badet.»

Bluferdigheten ble ivaretatt ved at det ble bygget separate dame- og herrebad, senere som på Filipstad og Hovedøya ved at avdelingene ble skilt med høye plankegjerder. Dessuten hadde de badekummer. Det var en kasse med sprinkelvegger og bunn som gikk 1,5 meter ned i vannet, og med dør ut i vannet. I kummen kunne de mest bluferdige bli sittende, men hovedfunksjonen var nok å sikre de ikke svømmedyktige et bad.

Grethe Flood skriver at mange kvinner var dydige og kledde godt på seg for å bade i vannet og i kummen. I landets første badeby, Moss, badet menn og kvinner langt fra hverandre, og damene skal ha benyttet en lang flanellscape. Victoriatidens første damebadedrakter besto av kø, knelangt skjørt og ankelside posebukser, og når stoffet i tillegg var solid vevet, kan man selv tenke seg hvor tunge draktene ble etter en stund i vannet. På 1870-tallet begynte norske motejournaler å annonsere badedrakter: Noen var enkle å sy og ha på seg, mens andre kreasjoner var et sant virvar av rysjer, blonder og bånd. I 1890-årene kom de stripete trikotbadedraktene, og disse egnet seg langt bedre til å svømme i. Samtidig var også synet på badende damer i ferd med å endre seg: Badenymfene ble nemlig så modige at de vandret åpenlyst i badedrakt.

Samtidig som badedraktene ble enklere, ble bluferdighetskravet ytterligere skjerpet til også å gjelde nakenhet overfor eget kjønn. Både i 1915 og 1916 la badeutvalget i Kristiania fram forslag om «at indføre paabud om anvendelse av badedragt ved de kommunale bad paa Hovedøen for badende over 14 aar, samt om bevilgning av kr. 1000 for at anskaffe badedragter til salg og bortleie». Formannskapet sluttet seg likevel ikke til forslaget om å påby bruk av badedrakt; men vedtok: «at badedragter skal utleies ved badene».

Senere ble badedraktpåbud innført for de kommunale fellesbadene som Ingierstrand og Huk, men utenom disse kommunale badestrendene, har det aldri vært noe påbud. Derfor kalles da også nakenstrendene for fristrender.

Referanser 

• Wollstonecraft M. Min nordiske reise. Oslo 1975 (Letters written during a short residence in Sweden, Norway and Denmark. London 1796)

• Flood G. Badeliv i en kum. Tobias, tidsskrift for Oslo byarkiv. 1999, 2

• Hilditch J. Kristiania-portrætter. Kristiania 1895

• Rytterager I. Brev fra formannen i Baadforeningen i Revierhavnen til Christiania Formand- og Representantskab, 21. desember 1860. Oslo Byarkiv, eldste arkiv – Oversendelse fra magistraten til havnedirektøren 1870

• Max. Vore bad, i Abildgrd OAC (red). Christiania i vor og svunden tid. Kristiania 1898.

• Sundt E. Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Christiania 1857.

• Sundt E. Om Renligheds-Stellet i Norge. Christiania 1869.