Av Leif K. Solberg

Dyrking av naturen og friluftslivet har ingen lang historie i Norge. I forbindelse med at den første friluftsorganisasjonen, Revierhavnens Baatforening, feirer sitt 150 års jubileum 28. april 2003, vil jeg forsøke å vise når og hvordan den norske grunnholdningen til natur og friluftsliv ble utviklet til noe positivt, og hvordan dette i sin tur la grunnlaget for friluftsorganisasjonene som Revierhavnens Baatforening er uløselig knyttet til.

For vanlige folk var naturen det element de hentet levebrødet fra. Friluftsliv i den moderne betydningen: ” opphold i friluft i fritiden med sikte på miljøforandringer og naturopplevelse”1 , ville ha virket meningsløst. Heller ikke de urbane eliter hadde i utgangspunktet noe positivt syn på naturen. For dem var den et stygt og ofte skremmende element som i blant måte overvinnes i forbindelse med reiser, og dette natursynet gjenspeilte seg også i kunsten. Helt frem til romantikken var det kunstneriske ideal, den friserte og menneskelig kultiverte natur – hageanlegget. [hm?]Basert på kontinental og engelsk filosofi og datidens europeiske trender utvikler Christiania-eliten i perioden 1820-60 en ny naturforståelse – det skjer et paradigmeskifte. Etter christianapatrisiatets undergang i 1820 ble miljøet rundt Den Kongelige Tegneskolen drivkraften for det nye synet.

Både allmuen og handelsborgerskapet i hovedstaden sto på sidelinjen i denne prosessen, mens handelsborgerskapet raskt kom med etter at det nye natursynet brøt gjennom og friluftsliv ble mote etter stiftelsen av båtforeningen. Under den videre organisering av friluftsliv og idrett fra 1860-årene ble handelsborgerskapet og embetsstanden drivende, mens arbeiderklassen ble stående utenfor gjennom 1800-tallet.

Med opplysningstiden, særlig under de engelske rasjonalistene Locke og Hume, begynte synet på natur å endre seg i europeisk kultur. Den blir et ettertraktelsesverdig objekt for den menneskelige erfaring og fornuft. De nye naturvitenskapene gjør den til sitt objekt. Mot slutten av opplysningstiden utvikles synet på ”det naturlige” og på naturen. Naturen, i motsetning til det menneskeskapte, blir idealisert og ettertraktelsesverdig. Når Rousseau i 1749 erklærer ”tilbake til naturen”, mener han primært at mennesket av naturen er godt, men at kulturen har gjort det slett. Han er særlig kjent for videreutviklingen av dette synet når det gjelder oppdragelse og den menneskelige likeverd som det egentlige legitimitetsgivende grunnlag for autoritet og statlig herredømme, jfr. den franske revolusjon og den amerikanske og norske forfatning. Men Rousseaus natursyn omfattet også den ytre natur, som Han begrenset imidlertid ikke sitt natursyn til det samfunnsmessige. Det omfattet også den ytre natur som han forstår som et attråverdig ideal og en verdi i seg selv.2

På samme tid (1751-59) publiserte den tyske filosof Alexander G Baumgarten sitt hovedverk: ”Aesthetica” som på gresk betyr sansing, fornemmelse. Gjennom dette verket la han grunnlaget for den moderne kunstforståelse som ikke lenger skulle bygge på fornuft og intellekt, men fornemmelsen og opplevelsen. I romantikken smelter Rousseaus naturforståelse sammen med Baumgartens forståelsesform med vekt på fornemmelsen og opplevelsen. Naturen ble ikke bare noe som vi fornuftsmessig burde utforske, men også bør oppleve. Naturen ble noe vi både burde granske med intellektet og sanse med følelsene

Som alltid ved utvikling av nye tanker og referanserammer, fikk de nye ideene i første omgang nedslag hos det vi i dag ville kalle trendledere innenfor den intellektuelle og sosiale elite. I Norge kjenner vi dem først og fremst som historiene om lakselordene og andre engelske gentlemen som begynte å gå turer i fjellet for turens egen skyld, men disse pionerene kom først et stykke ut på 1800-tallet.

30 år før dem kom Mary Wollstonecraft som illustrer sammenheng mellom utviklingen av nye ideer og fremveksten av fenomenet friluftsliv. Hun var en størrelse i europeisk åndsliv og er kjent som en religionskritisk, revolusjonær filosof, og hun regnes som grunnleggeren av den moderne kvinnesaken. Samtidig som hun var påvirket av særlig Rousseau, er hun kjent for sin rammende polemikk mot ham og Edmund Burke. I 1795 reiste hun fra revolusjonens Paris via Hull med sitt nyfødte barn, født utenfor ekteskap, delvis for å ordne diverse forretninger for sin amerikanske samboer, delvis for å gjennomføre et litterært prosjekt. Fra reisen som brakte henne til bl.a. Tønsberg, Risør og Christiania, skrev hun i form av reisebrev et glitrende litterært verk3 som er blitt stående. I engelsk litteratur kom det til å sette sine spor overfor senere sentrale naturlyrikere som Coleridge, Lord Byron og Shelle[?]y. For oss er kanskje reisebrevenes kultur-sosiologiske analyser av datidens norske eliter det mest interessante.

De spaserte ikke i det fri

Etter en middag hos borgermesteren i Tønsberg gir hun en beskrivelse av de lokale sosietetskvinnene, og implisitt gjør hun det klart at den europeiske romantikkens natursyn hverken hadde slått igjennom eller var kjent blant den lokale eliten: ”Rosenrøde kinner, glitrende øyne og lysebrune eller gyldne lokker; for jeg har aldri sett så meget hår med gylden glans; og sammen med deres gyldne teint så det meget kledelig ut. Disse kvinner ser ut til å være en blanding av dovenskap og vivasitet: de spaserer nesten aldri i det fri, og var forbauset over at jeg gjorde det for fornøyelsens skyld; men de er grenseløst glad i å danse.”

Hennes eget brudd med gjeldende normer ble neppe mindre av at hun i mangel på sjøbade­anstalter i byen, låner seg en båt og lærer å ro for å komme ut og bade. Denne kunsten benytter hun seg også av i Risør som hun syntes var innestengt og knugende.

Christianiapatrisiatet til 1820

I Christiania bodde hun hos Bernt Anker og tok del i byens sosietetsliv som hun fant på høyde med Englands og kontinentets. Heller ikke i Christiania var det noen sjøbade­anstalt, men forståelsen var antagelig noe større for hennes ønsker om å bevege seg i friluft for fornøyelsens skyld. Byens handelspatrisiatet som lenge hadde basert sin økonomi på plankehandel med England, var også sterkt influert av engelsk kultur og var nok kjent med hva som rørte seg der. Formene for det friluftsliv som Wollstonecraft dyrket, blir også typiske for det friluftslivet som i løpet av de neste 30-60 år ble populært blant Christianiaborgerne: fotturer, sjøbad og enkelt båtliv.

Helt siden midten av 1700-tallet hadde det vært spredte tilløp til lystbåtaktivitet i denne kretsen, men det første mer offisielle initiativ for å tilrettelegge friluftsliv kom i 1816 da Selskabet for Christiania Byes Vel tok opp spørsmålet om sjøbad i byen.Dette ble realisert i 1820. Omtrent samtidig, i 1817, tok Selskabet initiativ til å anlegge en havn som også kunne brukes av lystbåter. Det forskutterte da kostnadene for å bygge en båthavn i Revieret. Første byggetrinn, nordre Revierhavn, stod ferdig i 1825, men i mellomtiden hadde grunnlaget for lystbåtbruken av havna falt bort.

Det gamle handelspatrisiatet gikk til grunne etter en brann i trelastlagrene i 1820. Under Napoleonskrigen og den påfølgende engelske boikott hadde de produsert for lager i 13 år slik at handelshusenes kapital lå bundet i de kolossale lagrene som gikk opp i flammer. Sammen med sine trelastlagre gikk også det gamle patrisiatet og deres ekstravagante livsstil under. I denne situasjonen overlevde sjøbadene, mens lystbåtlivet forsvant, og da det dukket opp igjen rundt 1850 ble det i helt andre former enn ved tilløpene før 1820.

Rasjonalistene

Man kan kanskje si at opplysningstiden i Norge, og for den saks skyld ”potetpres­tenes” tid, ble innledet med den Christiania-fødte teologen og naturforskeren Johan E. Gunnerus (1718-73) som i 1758 gikk fra et professorat i filosofi i København til biskopem­betet i Nidaros. I de følgende år publiserte han en rekke zoologiske, botaniske, mineralogiske og etnologiske avhandlinger, samt en norsk ordsamling. Arbeidene hans fra Trøndelags- og Nordlandskysten om koraller og haier er regnet som fremragende, mens hovedverket var Flora Norvegica. Etter sigende utførte han feltarbeidene under visitasreisene. Gunnerus fikk som en av de tre stifterne av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i 1760 og som en av forslagstillerne til et norsk universitet, stor betyding for den videre utvikling av den empiriske norske naturvitenskap.

Frem til 1820-årene var pionerene: botanikere, kartografer og geologer pionerene, men deres interesse synes begrenset til naturen som et faglig interessant forskningsfelt; for øvrig delte de datidens syn på naturen. De senere professorene B.M. Keilhau (1797-1858) og C. Boech (1798-1877)regnes etter en ekspedisjon i 1820 som Jotunheimens ”oppdagere”. I sin reisebeskrivelse karakteriserer Keilhau området som: ”deskrækkelige Præcipiser [avgrunner] [og] de gyselige Dale”, og avslutter reiseskildringen med: ”Fra Slidre gikk Reisen skyndsomst tilbage til Christiania. Vi har hermed gjort vor plikt som Videnskabsmænd. ”Liberavi animam meam!” men Gud ske lov! der kommer vi da heller ikke oftere, og sagtens vil det bli længe til dannede Mennesker herefter sætter sin Fod i denne vilde og rædsomme Egn!”

Etter en lignende tur over Hardangervidda i 1821 med kartografen G.Munthe og oppmålingsoffiseren Theodor Broch skrev geofysikeren [var ikke Christopher H. astronom?]C.Hansteen i sin reiseskildring: ”Intet kan tænkes mere melancholskt end det Syn, der her frembyder seg for Øiet. Det hele Fjeld udgjør en ensformig og uoverskuelig Flade (…) Adskillige større og mindre Kjærn findes her; men disse ere langt fra at forskjønne denne Ørken. De mangler denne venlige Omkransning af grønlige Skove og græsklædte Bakker og ligne således et Speil uden Indfatning, der blot tjener til at fordoble Billederne af den sørgelige Livløshed. Min Længsel efter at komme fra disse sørgelige Høider ned igjen i den lavere Verden blev stærkere og stærkere.”4

På tross av natursynet fikk nok denne type reiseskildringer en viss betydning for friluftslivet fordi datidens bildende kunstnere som alt hadde etablert et romantisk kunst- og natursyn også deltok på ekspedisjonene.

Romantikkens kunstnere og opplysningstidens vitenskapsmenn

Johannes Flintoe (1786-1870) ble den første kunstner som sluttet seg til de rasjonalistiske vitenskapsmenn på deres ekspedisjoner i fjellet. I 1819 dro han sammen med Munthe over fjellet gjennom Hallingdal til Sogn og han ble med Hansteen over Hardangervidda. Disse turene ga ham grunnlag til å vise vei for en rekke av romantikkens store navn.

Allerede i 1822 dro Flintoe til fjells sammen med kollegene fra Den Kongelige Tegneskole: maleren Jacob Munch og den senere slottsarkitekt Linstow5, året etter sammen med J.C. Dahl. Etter hvert tok Flintoe med sine elever ved tegneskolen til fjells, bl.a. Hans Gude, Johan F. Eckersberg og David Arnesen (1818-95).6 I denne sammenheng er det grunn til å merke seg at også den 13-årige Henrik Wergeland var Flintoes elev ved tegneskolen fra 1820. Turene gikk gjerne til Sogn hvor foreldrene til vennen Georg Munthe bodde, og hvor norske kunstnere ble tatt hjertelig imot. Naturmaleriene fra disse første ferdene står i sterk kontrast til rasjonalistenes beskrivelser, og de fikk stor spredning ved at de ble publisert samlet som litografiske blad i en egen mappe.7 For første gang ble norske fjell fremstilt som noe vakkert og positivt, men disse trykkene var ikke de første naturromantiske malerier; Linstow hadde tidligere funnet romantiske motiver i fjord og sjøliv fra Christiania havn.

Den tyske romantikk og de norske kunstnere

Den norskfødte geologen og filosofen Henrik Steffens (1773-1845) var også en av de naturvitenskapelige pionerene i Norge. Allerede under feltarbeid på Vestlandet i 1794 tok han til orde for en offentlig geologisk kartlegging av landet. Han skulle imidlertid få langt større betydning som filosof. Filosofisk var han inspirert av sin nære venn, den tyske filosofiens vidunderbarn, F.W.J. Schelling, og også av den unge opprøreren Fr. v Schiller. Etter i 1801 å ha utgitt et evolusjons­teoretisk verk8 som sto med et ben i romantikken og det andre i opplysningstiden, holdt han i 1802-04 en forelesningsserie i København over romantikken. På denne tiden gikk den danskfødte Flintoe som hadde norske aner, på akademiet i København hvor han i samsvar med de klassiske idealer tok håndverksbrev som malermester. Sammen med bl.a. Adam Oehlenschläger kom han da under direkte innflytelse av Steffens som øvde vedvarende innflytelse over romantikkens fremvekst hos den danske og norske intellektuelle elite, deriblant både Wergeland og Welhaven9.

Steffens søkte et professorat i København, men ble avvist som ”rabulist”; i stedet fikk han et tysk professorat i 1804, og i 1830-40 årene satt han som rektor ved Freie Universität i Berlin. Sin interesse for Norden og norsk natur bevarte han, og hans litterære produksjon, bl.a: Der Norwegiche Storthing im Jahre 1824 og romanen: Die vier Norweger, var godt kjent i datidens tyskorienterte, dannede kretser i Norge. Det ser vi bl.a. ved at han ble sterkt hyllet under et norgesbesøk i 1840.10 Hans betydning for nordisk kunst illustreres av at universitetet i Kiel fortsatt deler ut en høythengende Henrich Steffens-pris til en skandinavisk kunstner som på en fremragende måte har beriket europeisk kunst- og åndsliv.

I stedet for Steffens fikk den konservative Niels Treschow profes­soratet i København, men til glede for København ble han snart utnevnt som den første professor i filosofi ved det nye norske univer­s­i­tetet. Her ble Treschow senere etterfulgt av den politisk reaksjonære høyrehegelianeren Marcus Jacob Monrad. Disse to, og særlig Monrad, førte til at det fagfilo­sofiske miljøet i Christiania gjennom hele det 19. århundre, etter evne, la lokk på de nye tanke­retninger som ellers slo gjennom i Europa. Gjennom­slaget for romantikken og det nye natursynet kom ikke ved universitetet, men ved Den Kongelige Tegneskole.

Den Kongelige Tegneskole

Slottets naturromantisk dekorerte fugleværelse som nylig er restaurert, er malt av Flintoe rundt 1840. Likevel fikk nok Linstow og særlig Flintoe større betydning som inspiratorer og lærere for den kommende generasjon malere enn gjennom egne malerier. Begge var blant grunnleggerne av tegneskolen og de var lærere der. Ved siden av et mindretall rene kunstnerne, utdannet skolen også bl.a. arkitekter og litografer. Det var flytende overgang mellom litografer og de ”rene” malerne. Med en raskt økende flora av aviser og tidsskrifter var det frem til slutten av århundret en tilsvarende økning i etterspørselen etter grafikere som før fotoets tid kunne litografere bilder. De færreste av disse litografene er kjente navn i dag, men i samtiden var de med på å gi bredde til et ellers fåtallig kunstnermiljø. Tilsvarende flytende forhold var det mellom arkitekter og bildende kunstnere, og mellom arkitekter og håndverksgrupper som tømrere, murere og snekkere. Formelle form- og tegnekrav ble også stilt til de fleste andre håndverksgrupper. Siden den gamle laugsordningen ble opphevet i 1826, måtte håndverkerne dokumentere tegneferdighet overfor tegneskolen for å få håndverksbrev. Selv om det ikke var et krav til svenner og lærlinger om å delta i undervisningen ved skolen, gikk de mest ressurssterke av dem på tegneskolen hvor de utgjorde det store flertall av elever, eller de gikk på Arnesens private tegneskole.

Flintoe-eleven David Arnesen (1818-95) var en nær venn av både P. Chr. Asbjørnsen (1812-85) og Henrik Wergeland, som ved siden av Welhaven var de sentrale pionerer for naturromantikken i litteraturen. Nærheten illustreres ved at Arnesen bodde hos Wergeland i Grotten i 1843. I 1839 begynte han som tegnelærer ved Den Kongelige Tegneskole og året etter opprettet han den første private tegneskole som han frem til 1878 drev ved siden av stillingen ved Den Kongelige Tegneskole. Som tegnelærer gjennom 40 år ble han nødvendigvis en sentral formidler av ikke bare tegning, men også av romantikkens ideer til hele den kommende generasjon av norske malere og håndverkere. Ved den private tegneskolen hadde han bl.a. Oscar Wergeland, Fritz Thaulow og Eilif Pettersen som elever.

Fra tegneskolen til Revierhavnes Baatforening

Fra Flintoe og Arnesen går nå linjene direkte til det første organiserte friluftsliv. Den samme Arnesen ble en av kunstnerne som omsatte romantikken i kunsten til praktisk rettet friluftsliv. Miljøet ved tegneskolen fikk også direkte organisatorisk betydning for utviklingen av dette. På 1850-tallet ble landets første friluftsforeninger stiftet, og et flertall av lærerne ved Den Kongelige Tegneskolen hadde styreverv i disse. Først ute var båtlivet.

To av de tre som utgjorde det første styret i Revierhavnens Baatforening fra 1853, formann i Det Norske Studentersamfund og senere båtkonstruktør Hans Grøn (1828-1902) og boktrykker og forlegger J. Chr. Abelsted, hadde sannsynligvis vært elever ved skolen, og i 1854 ble to lærere ved tegneskolen, D. Arnesen og O. Krøger von Holck (1820-76), valgt inn i styret. Også litograf F. Tegner som var sønn av en båtbygger i Helsingør, og maleren O. T. Heide, og offiseren og komponisten C.C. Møller kan regnes inn i miljøet. Konditor Carl Ludwig Peters kan i kraft av sin hånd­verks­bakgrunn også ha tilhørt miljøet rundt tegneskolen selv om han antagelig var utdannet i Tyskland.

Også juristen Ivar Rytterager (1818-98), som fra 1854 ble sittende som formann i båtforeningen gjennom 44 år, hadde sosiale bånd til kretsen rundt Arnesen. Han vokste opp på storgården Rytterager på Ringerike som nabo til P. Chr. Asbjørnsens makker, prestesønnen Jørgen Moe (1813-82). Både Ivar og brødrene hans var omgangsvenner av Jørgen Moe i Christiania. Gjennom 11Asbjørnsen og Moe går det derved en, muligens tynn, forbindelseslinje mellom Arnesen og Rytterager.

Tegneskolens betydning for organisert friluftsliv i Christiania understrekes av at den tyske arkitekt og lærer ved tegneskolen W. von Hanno kom inn i Christiania Turnforenings styre i 1856, og ble sittende som formann fra 1858-64. Sentralt i turnforeningen som ble stiftet i 1855 av tyske håndverkere, satt etter hvert også norske håndverkere med bakgrunn fra tegneskolen. Utenom selve turnen var foreningen også en foregangsforening for å bringe folk ut i naturen gjennom de såkalte ”turnfarten” d.v.s fotturer gjennom Krokskogen til Hønefoss (1855) m.v. Turnforeningen arrangerte det første hurtigløp på skøyter i 1863, og selve turnstevnene som ble lagt til øyene i fjorden, bidro til bringe folk ut i naturen.

Handelsborgerskapet som hverken hadde utdannelse fra universitet eller dannelse fra tegneskole, var fraværende ved etableringen av de første friluftsorganisasjoner, men båt- og friluftsliv ble raskt moderne og allerede i 1858 utgjorde kjøpmennene en tredjedel av de 89 medlemmene. I de to neste årene ble ventelistene så lange at det ble nødvendig å lage en ny båtforening i Piperviken (senere gått inn i Frognerkilens båtforening av 1860). Den overtok vedtekter og organisasjons­struktur fra Revierhavnens Baadforening og formannen herfra, Rytterager, ble sittende som formann også i den nye foreningen frem til 1874. Veksten forklares i all hovedsak av at det var handelsborgerskapet som nå strømmet til de nye formene for friluftsliv fra slutten av 1850-tallet. i Christiania-offentlighetens syn på naturen til mellom 1856 og –65. Christiania Skøiteklubb ble stiftet i 1864 av turnforeningen, men etterpå ble borgerskapet og embetsmenn, ofte med bakgrunn i båtforeningen og turnforeningen, den drivende kraft i den videre organisering av friluftsliv og idrett. I 1868 stiftes Den Norske Turistforening og i perioden 1877-82 ble også skiløping, seilsport, roing og sykling organisert i Kristiania.

Referanser

• St.meld. nr 40 (1986-87) – Om friluftsliv

• Rousseau JJ. La Nouvelle Heloïse. Paris 1761

• Wollstonecraft M. Min nordiske reise. Oslo 1975 (Letters written during a short residence in Sweden, Norway and Denmark. London 1796)

• Hansteen C og Keilhau BM i Caspari T. Norsk Naturfølelse i det nittende Aarhundrede. Kristiania 1917

• Parmann Ø. Tegneskolen gjennom 150 år. Oslo 1978

• Collett Peter Jonas – ”Fodvandring i Sommerferien” – 1832. Dagbøker. ca. 1930.

• Flintoes J. Voyage pittoresque aux Alpes Norwegiennes. Partie 1-3: 24 kolorerede pl. efter tegninger af Carpelan, Flintoe, Keilhau, Vogt, stukne af Carpelan og Flintoe. 1821-1823

• Steffens H. Beitrãge zur inneren Naturgeschichte der Erde. 1801

• Beyer H. H. Wergeland og Henrik Steffens. Kristiania 1920

• Beyer H. H. Wergeland og Henrik Steffens. Kristiania 1920

• Rytterager O. Rytterager paa Ringerike. Kristiania 1905