Av Leif K. Solberg

Stiftelsen av foreningen kom som det første organisatoriske uttrykk av den bevegelsen i Christiania som på den tiden sprang ut av opplysningstiden og romantikkens syn på naturen.

Selv om organiseringen uttrykte formål var begrenset til å løse trivialiteter rundt havneforhold for småbåter, fikk selve organiseringen av den mest utviklede delen av friluftslivet, konsekvenser også for andre deler av dette. Medlemmene var, og oppfattes seg også, som dyrkere av friluftsliv i bred forstand. Etter organiseringen av båtlivet i 1853 var det den samme relativt fåtallige borgerskapet, og til dels de samme personene, som tok initiativet til det organiserte friluftslivet i hovedstaden – og i landet -, enten det gjaldt skøyteløping, i 1864, fotturisme, DNTF i 1868, skiløping i 1877, seiling i 1878, roing i 1878 eller sykling i 1882. Ingen av disse foreningene tok i utgangspunktet sikte på konkurranseidrett, alle hadde i utgangspunktet tilrettelegging av friluftslivet som mål i den første fasen.

Organisering av konkurranser kom først etter at denne tilretteleggingen hadde nådd et visst nivå. Naturlig nok fulgte de mer idrettslige sider av friluftslivet i noenlunde samme rekkefølge som områdene opprinnelig ble organisert. Først ute var igjen båtlivet med de «paulsenske kappseilaser» som fra og med 1865 ble arrangert av kretser innen Revierhavnens Baatforening med ildsjelen, Joh.P Paulsen i spissen. Etter nye femten års regattapraksis førte dette i 1878 frem til stiftelsen av Christiania Seilforening som vel var den første norske forening som var dannet med konkurranseidrett som formål. En av grunnene til at kappseilingen krevde en egen forening, var at havneforholdene med et begrenset antall båtplasser medførte at da etterspørselen oversteg de 90 plassene som var disponible i Revieret, tok båtforeningen initiativ til å organisere en ny forening i Pipervigen med de samme vedtekter og med Rytterager som formann i begge foreninger i de første 14 år. Siden seilerne kom fra begge båtforeninger, ble det derfor naturlig å organisere konkurransefunksjonen i en egen forening.

Foreningens ledende medlemmer var også tungt inne i stiftelsen av «Norsk Forening for Lystseilads» i 1883 og i det videre arbeide som endte med sammenslutning med Kristiania Seilforening til KNS i 1904. Her spilte foreningens mangeårige sekretær Julius Fosseid en sentral rolle. Ved siden av sitt verv i vår forening satt han samtidig som sekretær og tidvis som formann og nestformann i begge de to andre foreningene.

Joh.P Paulsen var også primus motor for etableringen av Christiania Skøiteklub, sannsynligvis med medlemmene i Båtforeningen som en medlemskjerne. Vi vet at bl.a. formannen i båtforeningen, Ivar Rytterager, var aktiv. Også for skøyteløpingens del tok det noen år før den ble konkurranseidrett og publikumssport med Paulsens sønn, Axel, som den første norske idrettsstjerne da han i 1880-årene slo nederlenderen van der Zee på hjemmebane utenfor Akershus. Den eneste av de borgerlige friluftsorganisasjonene som ikke ga opphav til konkurranseidrett var DNTF, men også her ser vi personsammenfallet, Rytterager var en av pionerene som tilrettelegger også av fotturisme, og det var han som bl.a. satte han opp «Mannen» i Åsa.

Mens foreningen i utgangspunktet hadde rekruttert fra den høyere middelklasse i Christiania, endret byen seg sterkt frem mot århundreskiftet. Den var blitt en industriby som var delt i en øst- og vestkant. Tidsmessig falt dette sammen med at foreningen flyttet til Hovedøya i 1905. Den gang var det ingen båtforeninger i Oslo øst, og foreningen erklærte seg da som en forening for de østre bydeler. Etter hvert som medlemstallet økte fra 90 til 350, skiftet også foreningen sosial karakter. I 1928 kom dette til uttrykk da formannen i Sjømannsforbundet ble formann. Gjennom samarbeid med Arbeidernes Idrettsforbund ble først Arbeidernes Roklubb i 1932 og Arbeidernes Båtforening i 1936 etablert innen vår forening. Begge foreninger er fortsatt aktive på Hovedøya.

Lystseilasen og regattaene fikk stor betydning for den videre utvikling av både både lyst- og fritidsbåten. Ikke minst Hans Grøn, som var en av stifterne og mangeårig styremedlem i Revierhavnens Baatforening, I 1865 konstuerte han den første kjente noske lystbåt, Let, etter prinsippene fra America som noen år før vant The Ugly Mug, og som America’s cup er kalt opp etter.