Av Leif K. Solberg

Revierhavnens Baatforening fyller 150 år 28. april 2003 og er med dette byens og landets eldste friluftsorganisasjon. Forseningen som ved stiftelsen het Baadforeningen i Revieret hadde lå på stedet fra 1853 til 1870. Stedsnavnet er nesten like gammelt som byen, og også det har en interessant historie.

IOslo er Revieret, uttalt Ravern, navnet på området nedenfor Grev Wedels plass til og med Revierkaia. Selskapet for Oslo bys vel og St. Halvard har for øvrig sine lokaler i Revieret. Rett ut for disse lokalene, lå den opprinnelige Revierhavnen. Det var Kristian IV selv som den 29. juli 1632 i et direktiv til stattholderen Christoffer Urne, ”døpte” området da han ga direktiv til å bruke 500 riksdaler av bygningskatten til å anlegge en Reviere eller haffn1.

Revier har latinsk rot, riparia: elvebredd. Ordet går igjen i de fleste vesteuropeiske språk og henspiller dels til et definert område, enten det ligger til vann eller ikke. På tysk som vi har fått det norske et revir fra, betegner intetkjønnsformen revier: et avgrenset område, enemerker. Riviera betyr kyst eller kystland på italiensk, jfr Rivieraen. I den andre hovedbetydningen er det vannet eller elven som har blitt avgjørende, jfr elv på fransk: riviere, river på engelsk og rivier på moderne nederlandsk. I Nederlands flate landskap hvor elvene er blitt ledet ut til et system med oppmudrede og farbare kanaler der brukes intetkjønnsformen rivier også om kanal så lenge vannet er i bevegelse . Andre kunstige kanaler hvor vannet er i ro, heter kort og godt kanaal.

Aschehougs konversasjonsleksikon fra 1913 angir: Revièr: (udtales af sjøfolk raver), seilbar elvemunning.. Riksmålsordboken bekrefter denne betydningen uten å angi noe om maritimt uttrykk, og angir uttalen til: rover. Rover er det også er litterært belegg for: ”Etter 60 dager kom Onaway til La Plata-roveret og fikk los. Elva var så bred at en bare kunne se land på den ene siden.”2I synonymordboken i Word for Windows er rover i denne betydningen angitt som en normal skriftlig form, uten henvisning til revièr.

Det er derfor belegg for begge de maritime uttaleformene, men det var uttaleformen i Aschehougs konversasjonsleksikon som fikk gjennomslag i Christiania. Også Sigurd Magnussøn3 legger vekt på denne maritime formen som den korrekte, men han vil samtidig rette på den folkelige uttalen: Området ble kalt Ravær’n, korrekt Raveren. Vi kan legge til at den folkelige formen fra sjømannsspråket i dette tilfelle nok må betegnes som den korrekte muntlige formen. Selv en riksmålsforkjemper som Ernst Bjerknes (han som var første Kristiania-mann som gikk, og også vant 50-kilomeren) brukte formen Ravern, også skriftlig: Gikk man så innover, kom man til «Ravern», hvor vedjaktene lå og hvor fløttmennene holdt til. Her kunde man få båtskyss over til Grønlien og til øene.4 På brygga kalles fortsatt Revierkaia bare: Raværn, og denne formen ble brukt under oppropet på Oslo losse- og lastekontor, Sumpa, i Gamle Logen så lenge kaia var i bruk.

Revier kom antagelig inn i dansk og norsk maritim språkbruk tidlig på 1600-tallet da den dansk-norske stat leide marinetjeneter fra Holland og norske sjøfolk i stor utstrekning tok tjeneste på hollandske skip i både marinen og handelsflåten5. Når kongen bruker betegnelsen på den planlagte kanal i Bjørvika, tyder det på at han har hentet uttrykket fra hollandsk og dansk-norsk sjømannsspråk, men i forhold til datidens hollandsk var nok det en misforståelse. Riktig nok skulle kanalen følge løpet til en sildrebekk som rant ut i en trang kil fra Bjørvika til Bankplassen. Bekken kom fra en dam bak Stortinget6, men en hollender ville neppe brukt betegnelsen rivier om en kanal som ble lagt inn i dette bekkeleiet. På hollandsk ville man nok brukt ordet: kanaal. Kansellispråket ved Christian IVs hoff var ellers sterkt tyskinfluert, og det beslektede tyske intetkjønnsordet revir var sikkert godt kjent. Når kongen bruker hannkjønnsformen, en revier, på samme måte som på nederlandsk og på sjømannsspråket, jfr. raveren, må det ha vært et bevisst valg.

Skrivemåten mellom det tyske revier og det nederlandske rivier var så lik at den tyske skrivemåten: revier ble overtatt, mens derimot betydningen og hannkjønns­formen fra hollandsk og fra maritim språkbruk ble beholdt. Senere gjennomgikk den skriftlige formen av det norske ordet et kjønnsskifte – etter mønster av den tyske formen som var i vanlig bruk i Norge. I muntlig norsk forble imidlertid kjønnet uendret og derfor er korrekt skrivemåte av stedet i dag: Revieret, mens korrekt uttale er Ravern. Det er for øvrig et svært spesielt fenomen at et ord skifter kjønn mellom skriftlig og muntlig form.

Ved stiftelsen het foreningen Baadforenigen i Revieret, og navnet ble rimeligvis uttalt Båtforeningen i Ravern. Foreningen selv gikk over til den tyngre formen: Baadforeningen i Revierhavnen i 1858, og da foreningen i 1870 flyttet ut av Revieret, justerte den det offisielle navnet til genitivsformen Revierhavnens Baadforening for å markere at den ikke lenger fysisk lå i Revieret, men hadde sine røtter der. Det uoffisielle navnet ble samtidig endret til Revierets, uttalt Raverns Baadforening. Denne formen må ha vært vel innarbeidet fordi den blir ganske konsekvent brukt både i medier og i medlemmers korrespondanse til foreningen frem mot 2. verdenskrig. Etter styreskiftet i 1898 blir denne formen også brukt innimellom i forhandlingsprotokollen. Bakgrunnen for at styret ellers holdt seg til den tunge formen kan ha vært at man mente at uttalen Raverns båtforening kunne gi uheldige assosiasjonene, men de ville bli opphevet hvis revier gikk inn i et sammensatt navn slik som i Revierstredet. I 1903 skjedde den siste justering av foreningens navn da man foregrep 1907-rettskrvningen og byttet ut ”d” i baad med ”t”, men beholdt dobbelt ”a” i Revierhavnens Baatforening.

Referanser

• Direktiv av 29. juli 1632 fra Kong Christian IV til stattholderen Christoffer Urne. Sitert i Hultmark AW, Magnussøn S. Frognerkilens Båtforening av 1860 – Historisk beretning. Oslo 1960; 14 :

• Geelmuyden H. Åpent hav. Oslo 1965 (1945). s 93

• Hultmark AW, Magnussøn S. Frognerkilens Båtforening av 1860 – Historisk beretning. Oslo 1960; 14

• Bjerknes E. Med ski, velosiped og skissebok – Minner fra åttiårenes Norge. Oslo 1944. 85-7

• Aas L. Cort Adler Den norske sjøhelt. Bærum 1943.

• Oslo Byleksikon. 1987. 375