Av Leif K. Solberg

Den første regatta i 1853

Under romantikkens gjennombrudd skiftet synet på natur og det kom tilløp til frilufts­liv i Chistianias elite. Sjøen med båtliv ble den første arena for friluftslivet, og særlig avant­garden rundt Den Kongelige Tegneskole skaffet fra slutten av 1840-årene seg småbåter. Fra dette miljøet kom initiativet til å stifte Baadforeningen i Revieret med ca 30 medlemmer, senere Revierhavnens Baatforening (RB). Revieret lå den gang i byens beste strøk, rett ned fra promenadestrøket.

I Seilforbundets 25-års historie skriver Tore Thjømøe: ”På 1850-tallet har vi nedtegnelser som viser at de første ro- og seilregattaer i Norge fant sted i Bjørvika. Løpene gikk fra Revierhavnen til Kongshavn ved Sjursøya og tilbake.”

Gøthe Gøthesen skriver: ”Organisert kappseiling er imidlertid av relativt ny dato her i landet, og den første kjente regattaen skal ha vært avholdt i Kristiania i 1853 samtidig med stiftelsen av Revierhavnens Baadforening. Den ble etterfulgt av flere lokale og relativt anonyme dyster utover –50 og –60 årene der deltagerne stort sett var rene bruksbåter, snekker og skøyter og hva som forøvrig kunne mobiliseres av brukbare seilbåter.”

For tiden har vi dessverre ikke tilgang til primærkildene for disse sitatene, men de underbygges av andre kilder som viser at flere av båtforeningspionerene også var regatta­pionerer. De seks menn blant pionerene i båtforen­ingen som vi vet hadde særlige forutset­ninger for å stå som arrangører var: Grøn, Abelsted, Arnesen, Meidell , Tegner og Rytterager.

Fra båtforeningens protokoll fra 1853 og –54 får vi noe nærmere informasjon om hvilke båttyper som var aktuelle. Kontingentsatsene var differensiert mellom ”baader” d.v.s. seilbåter og ”snekker” med seil og ”snekker” uten seil. På samme måte som man på Sørlandet fortsatt bruker ”sjekte” som fellesbetegnelse for robåter og snekker, brukte man på Østlandet betegnelsen ”snekke” – også om robåter. ”Baader” presiseres i 1854 til ”seilbaade” som sannsynligvis må ha dreid seg om seilbåter basert på Hvalerskøyta, men det er også en fjern mulighet for at små kuttere basert på Søllings tegninger har vært representert. I brosjyrer fra 1820 og –24 angir han at tegninger med byggebeskrivelse var utlagt hos bl.a.”Peder Stenersen i Christiania paa Hr. Jongs Plads”. Det må ha dreid seg om den Peder Stenersen som i folketellingen 1801 var en 25-årig skipstømmer­mann i Grimstad, hvor Sølling fra 1802 til -13 bygde loskuttere fra 17 til 35 fot. Pedersen selv fikk grunnlegende skrive- og regne­opplæring ved siden av moderne skipsbygging av Sølling selv ved hans verft i Larvik før Sølling sendte ham til Akademiet i København hvor det dansk-norske admiralitetet bekostet skipsbygger­utdannelse på ham. Eksamensbesvarelsen derfra, med godkjenningsstempel, er for øvrig bevart. Den viser en søllingsk losbåt av samme type som Herman Wedel-Jarlsberg med hustru senere seilte til København.

Regattaen i 1853 må ha vært landets første lystbåtregatta. Denne dateringen flytter starten på norsk seilsport 12 år tilbake i tid i forhold til klassikeren Malling som i 1903 viser til ”de paulsenske regattaer” fra 1865 som de første. Det er også nevnt tidlige kappseilaser i begynnelsen av 1860-årene ved Tønsberg, Hvaler og Bastøy, men de er dårlig dokumentert. Frem for alt skiller regattaene fra 1853 og fremover seg fra andre ved at det ikke dreier seg om tilfeldige kappseilaser mellom noen båter, men at de skjer i regi av en organisasjon – Revierhavnens Baatforening. De skiller seg også ut ved at det ikke er tale om en kappseilas som et éngangsfenomen, men også gjentagelsen viser at det står en organisasjon bak – og at den var varig over tid. - Revierhavnens Baatforening var landets første seilforening.

I 1854 hadde foreningen 77 medlemmer med 20 prammer og snekker uten seil og 45 snekker med seil, mens det var 11 seilbåter. Medlemmene var unge, halvparten var under 32 år, en fjerdedel var 25 år eller yngre og bare en fjerdedel var over 39 år. De var velutdannede og representerte en avantgarde for det nye natursynet som fulgte romantikkens gjennom­brudd. Flere av dem var også aktive innen den eneste konkurranseidrett som fantes på den tiden, konkurranseskytning.

Advokat Hans Grøn

Primus motor ved stiftelsen og i det første styret, den 25-årige formannen i Studenter­samfundet Hans Grøn (1828-1902) som senere ble høyesterettsadvokat, regjeringsadvokat, og stortingsmann, hadde alt ved stiftelsen en betydelig organisatorisk erfaring. Han var kjent for å gå nye veier enten det gjaldt båter eller juridisk faglige spørsmål, og var sterkt opptatt av båter og båtkonstruksjon. Senere skulle han bli kjent både som Norges første lystbåtkon­struk­tør og som en av våre aller første internasjonale regattaseilere.

Den første båt som vi kjenner fra hans hånd, er kutteren Let, bygget i 1865, Vi vet at Grøn hadde seilbåt som var større enn en seilsnekke i 1853 og i 1865 konstruerte han Let som er Norges første lystbåt med kjent konstruktør. I omtalen av Let i 1867 heter det i Norsk Folkeblad: ”Advokaten har bygget flere lignende fartøyer og alle har vist sig at være ypperlige seilere.” Grøn må derfor ha konstruert sine første båter av samme type som Let tilbake på 50-tallet, og det er sannsynlig at seilbåten som han var registrert med i 1853, var egenkonstruert. Formuleringen kan tyde på at Norsk Folkeblad også siktet til at de tidligere båtene, og dermed Grøn, hadde utmerket seg i regattaer, men i så fall vet vi ikke hvilke. Let på 45 fot, 4,08 m bred, ble den første norske lystbåt som ble bygget av en kjent konstruktør. Man kunne ventet at konstruk­sjonen av hans båter, herunder denne første kjente lystbåt, ville tatt den norske tradisjons­båten som utgangspunkt, eventuelt at han hadde fått bygd den etter mønster av de tidligere importerte lystyachter, de engelske kuttere. Grøn tar imidlertid spranget over begge disse stadier i utviklingen og baserer så vidt vi kan skjønne konstruksjon på de nye prinsippene bak vinnerbåten America som America’s Cup er kalt opp etter. Båtene hans fikk største bredde aktenfor tvers og var relativt gruntgående. Han reduserte springet, modifiserte profilen på Americas konkave klipperbaugen og ga hekken en avrundet jakt­lignende form. Skrogformen kan sammenlignes med IOR-båtene som avløste meterbåtene på 1960-tallet.

To år etter sjøsetting, deltok Grøn i de internasjonale Aarhusregattaene, i den nest største klassen. P.T. Malling skriver at dette var Grøns første, og eneste regattadeltagelse, men det var neppe riktig. Heller ikke på den tiden kunne man vente å seile seg til topps internasjo­nalt uten regattaerfaring. De hjemlige forventningene om at han skulle gjøre det godt i Aarhus, demonstreres av at Norsk Folkeblad sendte ut en egen medarbeider for å dekke begivenheten. Denne uvanlige pressesatsningen var ikke nødvendigvis et uttrykk for stor idretts- eller seilinteresse hos redaktøren, Bjørnstjerne Bjørnson, men han må ha hatt grunnlag for å forvente at Grøns antagelig velkjente dyktighet som seiler og konstruktør ville være gi uttelling i Bjørnsons eget nasjonsbyggende prosjekt. Plasseringen og den glimrende taktiske gjennomføringen av seilasen under­streker at han på forhånd må ha vært en erfaren regatta­seiler. I Folkebledets referat heter det: ”Under kappsejlingen stod Advocaten selv tilrors og forestod den hele Sejlads,og det er ikke usandsynlig, at en mindre kyndig Fører var blevet sejlet agterud, trods ”Lets” gode egenskaber.” I skarp konkurranse med fem andre nordiske og engelske seilere seiler han Let inn på best tid, men etter de handikapregler som man brukte ved denne regattaen ble han slått av den danske kutter Naja og fikk bare 2. premie. Ved siden av mulig regattaerfaring under antatte studieopphold i England, er det bare fra regattaer i regi av Baadforeningen, han kan ha fått denne erfaringen.

Selv om han var en av de aller første norske seilere som med hell deltok i en internasjonal regatta, blir denne regattaen hans siste idet han hevdet at målereglene ved regattaene bidrog til å frembringe dårlige fartøyer. Grøn hadde kanskje saklig grunn til å reagere sterkt på målereglene. Ved denne regattaen ble målereglene fra Thames Yacht Club anvendt som et engangstilfelle. Disse reglene straffet brede og gruntgående båter av samme konstruksjon som America og favoriserte de klassiske engelske kuttere. Reglene ga Let et handikapp på tre minutter til Naja, mens målereglene som ellers ble brukt i Danmark før og etter, og som Grøn sikkert hadde forutsatt, ville gitt Naja et handikapp på ½ minutt til Let.

Ikke desto mindre fortsatte han frem til 1885 å konstruere vinnerbåter over samme lest som Let. Etter selv å ha seilt båtene et par år, solgt han dem videre; alle ser ut til å ha gått til representanter for plankeadelen i Østfold. The grand old man i 1800-tallets seilsport, vin- og brennevinshandleren i Rådgusgaten, P. A. Larsen, eide også en av Grøns båter, Lyn. Med den deltok han i begynnelsen av 1870, årene med hell i danske og svenske regattaer. Hans konstruksjoner dominerte premielistene i de store klassene i landsregattaene frem til 1890-årene. Blant de mest kjente var Sommerfuglen som han solgte han til godseier Nils Anker i Halden, hvis bror Christian Anker, Johans far, også eiet en av Grøns båter, Falken. Så sent som ved Kongelig Dansk Yachtklubs 25-års jubileumsregatta i 1891 vant Sommerfuglen og Falken 1. og 2. premie i samme klasse.

Etter i mange år å ha vært registrert i Kunglig Svensk Segel Sälskap, endte Let sin karriere i Pollen i Arendal som flytende fiskebutikk i 30-årene. Falken derimot ble senere forlenget og ombygd til motorbåt, og som det seiler den fortsatt med Haugesund som hjemmehavn.

Boktrykker Jacob Chr. Abelsted

Det andre medlemmet av det første båtforeningstyret, J. Chr. Abelsted (1806-92) var en kjent konkurranse- og friluftsmann. Etterkommerne hadde så sent som i mellom­krigstiden fortsatt hans sølvpremier fra skytekonkurransene i ”Skydeselkabet Christian Augusts Ven­ner” hvor han ble medlem i 1849. Regattainteressen kjenner vi konkret bare fra at han sto som forfatter og utgiver for Norges første trykte kappseiligsreglement med de første måle- og handikap­regler. Det ble tatt i bruk fra og med regattaen 13. juni 1875. Måleregelen, under navnet, girth- eller Kristianiaregelen, ble med en mindre endring i 1880 overtatt av Kristiania Seilforening og Norsk Forening for Lystseilads, NFfL, som landsregel frem til 1889. Frem til 1875 hadde man bare hatt en inndeling etter lengde. Fra 1889 ble det, etter stor motstand fra det gamle seilermiljøet, også tatt hensyn til seilarealet.

Maler og tegnelærer David Arnesen

David Arnesen (1818-95) var også en av de sentrale pionerene ved stiftelsen av båtforeningen hvor han satt i styret fra 1854 til 1870. Han var den samlende person i kretsen rundt Den Kongelige Tegneskolen som var viktig for fremveksten av lystbåtlivet i Christiania i 1840-årene, og han satt i styret frem til 1870. Også han var en ivrig skytter og skytterkonge i ”Skydeselkabet Christian Augusts Ven­ner”. Man må tro at den ukentlige konkurranse­skytingen i sommersesongen gjorde det nærliggende for medlemmene med bakgrunn herfra å tenke på kappseiling ved forenings­stiftelsen.

Redaktør Ditmar Meidell

Redaktør Ditmar Meidell, f. 1826 er det i stiftelsesprotokollen referert til i sammen­setningen: D. Meydell & Olsen. I 1849 grunnla han ukebladet ”Krydseren” som beskrives som et muntert, spøgefuldt og organ som talte den liberale opposisjonens sak i den norske presse. I 1855 gikk ”Krydseren” over til dagsavisen ”Aftenbladet” hvor han satt som redaktør til 1881. Også Meidell var medlem av Skydesel­skabet Christian August's venner.

Kgl. fullmektig Ivar Rytterager

Ivar Rytterager (1818-98) førte protokollen ved stiftelsen, og han satt som formann i RB i 44 år frem til sin død i 1898. Om hans egen regattadeltagelse vet vi ikke annet enn at det i biografien heter at han var en ivrig deltager i snekkeregattaene og at barnebarnet agent Ivar Thue i 1960 ”minnes vel bestefar Rytterager som tok så mange førstepremier med den kjente seilsnekken sin”. Han ser ikke ut til å ha deltatt på regattaene på 70-tallet, så disse premiene må han ha vunnet tidligere. Hans betydning for båtlivet var først og fremst organisatorens. Ved siden av vervet i RB, var det foreningen med han i spissen som stiftet Baadforeningen i Pipervigen og satt som formann også der de første 14 årene. Senere tok han ikke verv utenom egen forening.

Hvorvidt han også var en sentral strateg bak den senere utvikling av byens seilforen­inger og dermed det senere KNS vet vi ikke sikkert. Det vi derimot vet var at de aller fleste styremedlemmene i alle styrer frem mot 90-årene inntok nøkkelposisjoner i norsk seilsport. RBs protokoller som ble ført av Rytterager, avslører intet om styrets og Rytteragers rolle i dette. De er fylt med trivialitetene i foreningens liv. Ikke en gang sentrale og velformulerte utspill for foreningen selv overfor offentlige myndigheter er protokollert, men akkurat disse utspillene, så lenge de var skriftlige, har nå latt seg dokumentere i offentlige arkiver. På den tiden, og i hans miljø, var likevel de uformelle kanalene viktigst. Vi blir derfor stående igjen med en sterk mistanke om at Rytterager kan ha fungert som en grå eminense ved utviklingen av norsk seilsport.

Litograf Fedor Tegner

Litograf Fedor Tegner (1817-1902). Som sønn av tømrer og båtbyggermester Friderich Christian Tegner i Helsingør hadde han solid maritim bakgrunn. Han tilhørte kretsen rundt tegneskolen og var jevnaldrende med Arnesen og Rytterager. Styremedlem fra 1854.

Konsul Jakob Faye

Jakob Faye f.1830. Faye regnes som en av pionerene i både norsk seilsport og rosport. Det var antagelig på 1850-tallet han importerte Yachten Mosquito på 60 ton. Den var en revolusjonerende konstruksjon, ikke bare fordi den, som verdens første, var bygget av bløtt stål i 1847, men også fordi den foregrep linjeføringen hos den senere vinneren av The Queens Cup, America (Americas Cup). Selv om den var overlegen på regattabanen, ble den ikke akseptert i det konservative engelske Yachtmiljøet og solgt til Norge. Senere kjøpte Faye også Grøns første kjente lystbåtkonstruksjon Let.

Kjøpmann Joh. P. Paulsen

Kjøpmann Joh. P. Paulsen (1820-87) meldte seg inn i 1856. Han ble født på en løkkeeiendom ved Frognerkilen og ble båtvant under oppveksten der. På slutten av 40-tallet åpnet han bondehandel i Brogaten 19, og som for flere andre av bonde­hand­lerene ble det god butikk. Han ble primus motor for å åpne foreningens regattaer for andre enn medlemmer. Fra 1865 er disse kjent i norsk seilhistorie som ”de paulsenske regattaer” som ledet over i stiftelsen av Kristiania Seilforening; der han ble den første formann i 1878. Det er all grunn til å tro at han deltok i foreningsregattaene alt fra 50-tallet, og at det var disse som la grunnlaget for hans senere engasjement. Kombinasjonen seiling om sommeren og skøyteløp på fjordisen om vinteren var en vanlig kombinasjon for medlemmene.

Han er også kjent som en av pionerene i norsk skøytesport etter stiftelsen av Christiania Skøiteklub i 1864, og satt en årrekke i representantskapet. I samtiden ble han likevel kanskje mest kjent som skøytetrener for sine sønner Edwin og Axel Paulsen, hvorav Axel ble 1800-tallets Hjallis og Kupper’n i én person. Innen kunstløp er fortsatt et av hans sprang ”Dobbelt Axel” et begrep. Også Axel tok godt for seg av regattapremiene, men det er som Norges første internasjonalt kjente skøytekonge han ble berømt.

Innen foreningen grunnla Paulesen senior nærmest et dynasti ved at tre generasjoner Paulsen kom til å få verv i foreningen, og alle var aktive seilere.

Foreningen åpner regattaene for ikke-medlemmer

Da RB i 1860 etablerte en ny forening i Piperviken, nærmest som en filial, for å kunne ta unna ventelistene, antar vi at også medlemmene herfra deltok i foreningsregattaene. Rekrutteringsgrunnlaget for regattaer var da 120 medlemmer i Baadforeningen i Revier­havnen og 60 medlemmer i Pipervigen.

På 1860-tallet hadde den almene seilinteressen spredt seg også utenfor miljøet i båtforenin­gene og ned over Christianiafjorden. Det ble derfor naturlig at RB åpnet de årlige regattaene også for andre enn medlemmer i båtforeningene, og Joh. P.  Paulsen fikk det organisatoriske ansvaret for dem. Seilhistorien er stort sett skrevet som om disse regattaene var én manns verk, men det er nok riktigere, uten forkleinelse for Paulsen, å se dem som en videreføring av de foreningskapp­seilaser som sikkert også Paulsen deltok i fra 1850-tallet.

Regattakomitéen i Kristiania

P.T. Malling skriver: ”Ettersom årene gikk og tilstrømningen til de paulsenske regat­taer ved Oslo øket, ble det snart umulig for en enkelt mann å administrerer det hele. Paulsen anmodet da flere herrer om å være ham behjelpelig med regattaens avholdelse, og der dannet seg en frivillig regattakomité.” Når vi ser nærmere på sammensetningen av komitéen fra 1876, kan vi bli i tvil om at det var så enkelt. De seks komitémedlemmene viste seg alle å være styrerepresentanter i byens to båtfore­ninger, og komitéen var balansert sammensatt med tre fra hver forening. Fra RB satt ved siden av Paulsen også grosserer Jens A. Holmboe (komitéformann) og seilmaker Nielsen, mens lærer Chr. Schollert, ingeniør G.A. Sinding og skipsfører Johs. Schrøder kom fra Baatforen­ingen i Filipstad­bukten (FB). Det tyder så avgjort på at det dreide seg om noe mer enn at Paulsen ba om hjelp hos tilfeldige seilene herrer som han kjente. Realiteten var selvsagt at komitémedlemmene representerte båtforen­ingene.

Foranledningen til at det midt på 70-tallet oppsto et behov for eget representativt organ for å administrere regattaene var at FB løsrev seg fra RB, og ble likeverdig med moderforen­ingen. I 1874 flyttet foreningen fra Pipervigen, skiftet navn til Baadforeningen i Filipstadbuk­ten og Ivar Rytterager som hadde sittet som formannen i begge foreninger siden 1860, gikk av som formann der, men ble fortsatt sittende i RB. Alt på det første årsmøtet i FB etter atskillelsen ble spørsmålet om (fortsatt) bidrag til regattaene et tema, og 15 Spd ble bevilget. Året etter, da regattakomitéen ble etablert, fattet også årsmøtet i RB et tilsvarende formelt vedtak, og begge foreninger bevilget deretter like store årlige beløp så lenge komitéen besto.

Revierhavnens Baatforening - den første seilforening

Disse bevilgningsvedtakene er det eneste som formelt er protokollført om regatta­seiling i båtforeningene inntil da. Det er for så vidt typisk for foreningshistorien at en rekke av de avgjørelser som vi i dag finner mest interessante, ble gjort uformelt. Vi må gå til kilder utfor foreningen, og vi må slutte oss til hva som kan ha skjedd ut fra fragmentert innfor­masjon. I dette tilfelle er det en rimelig slutning at RB hvis primære oppgave var å skaffe medlemmene båtplasser, og ”marina­service” også fungerte som landets første seil­forening fra 1853 til 1878. Nettopp fordi grunnlaget for foreningen var admini­st­rasjon av noe så substansielt som en båthavn, ble også foreningen stabil. Seilforeningene som ble stiftet i Stavanger, Tønsberg, og Bergen i perioden 1867 til 1872 hadde bare en flyktig interesse for kappseiling som fundament, og alle døde hen etter kort tid. Bergen Seilbaadforening søkte rett nok kommunen om bøyeplass til sine båter i 1877-78 uten at det forhindret foreningens død. I dag er det vanlig at seilforen­ingene også har egen båthavn for medlemmer, men først med byggingen av Dronningen i 1902 kom, utenom Bergensforsøket, den første båthavn tilknyttet en seilforening.

RB faktiske funksjon som seilforening understrekes også av at en av pionerene og mangeårig styremedlem i RB, boktrykker Chr. Abelsted, i 1875 sto som forfatter og utgiver av det første formaliserte regelverk for kappseiling. Like lite som Paulsen hadde vært alene om å organisere regattaene, kan Abelsted ha vært alene om å skrive måle- og kappseilingsreglene. Dette poeng, at hverken Paulsen eller Abelsted, var alene, understrekes i Morgenbladets omtale av Abelsteds måle- og kappseilingsregler fra 1875: ”De Mænd, som have sat sig i Spidsen for denne Sport, finde, at den hidtil brugte Fremgangs­maade ved Klassifice­ringen av Baadene for de forskjellige Bygningsarter, som pleier at fremmøde, giver et utilfredsstillende Resultat ligeoverfor Baadenes respektive Drægtighed. De have derfor nu, for at afhjælpe dette, besluttet at lægge en anden Maaling til Grund for Klassificeringen.” Det er god grunn til å tolke ” de Mænd, som have sat sig i Spidsen for denne Sport ” som styret i RB.

Måleregelen var slik:

a. Længden maales indenbords mellem Stævnene.

b. Længden maales i Vandgangen mellem Yderkanten af Stævnene.

Baadenes største Omfang (girth) maales og multipliseres med Middeltallet mellem de 2 første Maal. Seilbaade inddeles efter udkomne Produkt saaledes:

Baade mellem 450 og 350 Fod Produkt sættes i Iste Klasse. Baade mellem 350 og 250 i 2den Klasse. For begge disse Klasser gjælder en Respit av 1 Minut pr. 100 Produkt pr. Mil [1 sjømil = 4 nautiske mil]. Baade under 250 regnes til 3die Klasse. For disse indbyrdes regnes ikke Respit.

Denne første måleregelen ble i likhet med de mange som skulle komme senere, innført for å kunne gi sammenlignbare resultater for de den gang eksisterende båter; brede seilbåter og snekker basert på den tradisjonelle østlandstypen. Men når en regel først er innført, viste det seg raskt at man kunne oppnå en fordel ved å tilpasse nybygde båter til regelen selv om det skulle gå ut over sjødyktigheten. Fordi høyden på fribordet telte med i girthmålet ville man oppnå en slik fordel ved å redusere dette.

Alt i 1880 ble det uheldige i dette innsett. Girthmålet ble da modifisert ved at fribordets høyde ikke telte med i Girth-målet. Ved også å innføre en konstant i formelen ble målet: Fod Produkt erstatt med Ton som benevnelse. Det er ”Kristianiaregelen”. Om man sier at selve måleregelen ble utviklet i Revierhavnens Baadforening, var det Sindingbrødrene i Frognerkilens Baadforening som skulle bli kjent for å utnytte dem maksimalt.

Alt i 1870 hadde deres far, bestyreren ved Aker Mek. Verk. Ulrik Sinding konstruert den første norske seilbåt med utvendig jernkjøl. Ved å beholde jernkjølen og redusere båtbredden konstruerte brødrene 80-årenes regattamaskiner, ekstremt lange og smale spissgattere som gikk under navnet ”planke på langs”.

Redningsvest påbudt i 1875

For regattainteresserte kan det være interessant å nevne at reglene også inneholdt luffeforbud: ”Naar en Baad indhenter en anden, har den Lov at gaa til Luvart, og den der er i Læ, maa ikke skjære op i Vinden for at hindre den anden i Seiladsen.”

Som et kuriosum må det nevnes at det første kjente påbud om redningsvest i båt stammer fra Abelsteds regler: ”Enhver Baad maa være forsynet med en Redningsbøie for hver av Mandskaberne, i Mangel heraf bliver Baaden tilbagevist.” Man kan spekulere på om ikke Eilert Sundt som siden 60-årene hadde vært sterkt opptatt av sikkerhet i småbåt, inspirerte ham på dette punkt: Abelsted var Sundts forlegger og venn. En nærliggende episode kan også ha vært bakgrunnen: ”Dr. og spesialist i Fruentim­mer­syg­domme” Oscar Egede Nissen ( 1843-1911) hadde lenge vært et kjent medlem i RB. Under en regatta seilte han ned båten i Bunde­fjorden, men han og sønnen reddet seg ved å svømme i land. Vi vet ikke om dette havariet var før eller etter 1875, men om det var før, kan det ha vært en medvirkende årsak til påbudet.

Båter

På tross av at man i 1875 innførte klassebegrensninger etter Fod Produkt –regelen, ble det likevel kunngjort i innbydelsen at regattaen var åpen for båter inn til 24 (norske) fot, eller nær 25 engelske fot. Dette var sikkert i overensstemmelse med tidligere praksis.

Det betød at større båter, yachter, måtte utenlands om de skulle delta i regattaer. Vi har alt hørt om Grøns sagnomsuste deltagelse i Aarhus, men også andre av båtforeningens medlemmer deltok med hell i nordiske regattaer. Under de internasjonale regattaer som GKSS arrangerte i Gøteborg i 1871 deltok 15 norske lystfartøyer, hvorav syv ble premiert. I annen klasse mellom 20 og 35 tonn tok P.A. Larsen 2. premie med Lyn, mens Joh. P. Paulsen med Stormfuglen tok 1. premie og J.A. Holmboe 3. premie i samme klasse med Rap – alle seilere fra RB. Også tre av Østfoldseilerne ble premiert, og C. Archer, Larvik, fikk en 3. premie.

Bakgrunnen for denne begrensningen var neppe mangel på større båter som kunne være aktuelle for regattaseilas, men hverken i RB eller FB var det havneplass til dem. Størrelsesbegrensningen var derfor en konsekvens av at regattaene var foreningsarrange­menter. Ved stiftelsen av RB var forholdene annerledes.

Alle som har skrevet om båttypene i foreningen og i de første seilaser, har skildret dem som små åpne bruksbåter. I hovedsak er nok også dette riktig. På generalforsamlingen 28. april 1854 ble månedkontingenten fastsatt til 48 skilling for ”baat”, 30 skilling for ”snekke med seil” og 24 skilling for ”snekke uten seil eller pram”. I Christianiafjorden brukte man betegnelsen: ”snekke” om en hver liten spissgatret åpen båt, inklusive robåter, på samme måte som man på Sørlandet fortsatt betegner slike båter med fellesnavnet: ”sjekte” og i Telemark: ”kogg”. Tørking av seil og inn- og utbæring av rigg var en av oppsynsmennenes viktigste oppgaver. Derfor var det lavere kontingent for prammer og snekker uten seil.

I et brev til Christiania Havnekommission i 1858 beskriver styret båtene som: ”dels Seilbaader, dels Snekker med og uden Seil.” Her presiseres ”baad” til ”seilbaad”. Mens snekkene nok kan ha vært inn til 20 – 25 fot med løs rigg, må seilbåtene ha vært noe større med fast rigg. Antagelig var noen av seilbaadene halvdekkere, mens vi vet at i hvert fall noen av dem hadde helt dekk. Dette bekreftes av annonser for ”seilbaad”, respektive ”dæksbaad” til salgs i 1855 og –56. I det første tilfellet henvises interesserte til ”Opsynsmanden ved Baadforeningen paa Revieret” i det andre til ”Capt. B. Hall”, dvs. mudringsinspektør Bernt Hall i styret. Sannsynligvis dreide det seg om som tradisjonelle typer som Hvalerskøyta som fikk dekk rundt 1820, men på to tegninger av Hans Rosenørn Grüner fra 1855 vises det lystbåter med kutterrigg (gaffelrigg) utenfor Vippe­tangen. Denne riggen utelukker Hvalerskøyta som var spri-rigget. Heller ikke skrogformene ser ut til å passe med noen tradisjonell østlandsbåt. Tegningene til Grüner innebærer at tidspunktet for kutteren som lystbåt i Norge skyves tilbake med 10 år, og at slike båter var i bruk i foreningen alt ved stiftelsen.

Båtene på Grüners tegninger kan selvsagt ha vært importert, men det er også mulig at vi her står overfor Grøns, og kanskje Norges første lystbåtkon­struksjon. Vi vet at Grøn hadde ”Baad” i 1853 og i 1865 konstruerte han Let som er Norges første lystbåt med kjent konstruktør. I omtalen av Let i 1867 heter det i B. Bjørnsons Norsk Folkeblad: ”Advokaten har bygget flere lignende fartøyer og alle har vist sig at være ypperlige seilere.” Grøn må derfor ha konstruert sine første båter av samme type som Let tilbake på 50-tallet, og det er sannsynlig at seilbåten som han var registrert med i 1853, var egenkonstruert. Det er heller ikke umulig at begge båtene som Grüner viser, var Grøn-konstruksjoner.

Hvis kutteren var norskbygd er det også en fjern mulighet for at det kan ha vært en Søllingbåt, en kuttertype, som ble bygd frem til 1815 i Larvik som losbåt. En av Søllings båtbyggere som hadde fått en formell båt- og skipsbyggerutdannelse fra København, Peter Stenersen, drev båtbyggeri på Youngs tomt i Bjørvika i hvert fall rundt 1820 og muligens også senere.

I 1854 viser medlemsprotokollen at det var 20 prammer og snekker uten seil og 45 snekker med seil, mens det var 11 seilbåter. Alt i 1853 ble uttrykket ”familiesnekke til salgs” brukt i annonse. Uttrykker tyder både på at snekka var innredet som lystbåt, og at kvinner hadde innpass i båtlivet. Selv om sikkert mange av foreningens båter var mer eller mindre modifiserte bruksbåter, var det åpenbart også i bruk spesialinnredete lystbåter ved stiftelsen.

Man kunne kanskje ventet at med tilstrømningen fra en ganske velhavende kjøpmannsstand, ville andelen større seilbåter øke. Det skjedde imidlertid ikke. Bare én av 45 nyinnmeldte i 1858-60 er registrert med ”Baad”. Samtidig meldte en god del av seilbåteierne seg ut av foreningen, og det samme gjorde f. eks. Faye som ved stiftelsen hadde seilsnekke. Dette var medlemmer som vi vet skaffet seg større lystyachter. Dette førte til at antallet større seilbåter i foreningen sank til syv, og andelen falt fra 15 % i 1854 til 6 % i 1860. Den økonomiske oppgangen i perioden tilsier neppe at det ble færre seilbåter i Christiania, tvert om. Årsaken til fallet må snarere sees som et bevisst strategisk valg fra styret som prioriterte å gi plass til flest mulig med små båter, fremfor å skaffe plass i havnen til større seilbåter. Også på dette punktet ser man omrisset av en egalitær policy fra styrets side.

Mot slutten av århundret har vi beretninger om at byens større kuttere lå i bøye i Hovedøybukta. Også foreningens egne medlemmer med store båter hadde på dette tidspunkt plass for båtene utenfor foreningens havneanlegg. I 1850-årene ser det imidlertid ikke ut til at de beholdt medlemskapet hvis de skaffet seg større lystyachter, og folk med slike yachter fikk heller ikke medlemskap. Sannsynligvis ble Hovedøybukta tatt i bruk som lystyachthavn allerede på denne tiden.

Kristiania Seilforening - KS

Når regattakomitéen først var dannet, oppsto det snart et behov for å gå videre i å organisere seilingen som en egen idrett med egen medlemforening på linje med foreningene for skøyter, ski og turn. P.T. Malling skriver at Paulsen henvendte seg til dr. Oscar Nissen og fikk ham til ”at utstede indbydelse til et møde for at forhandle om stiftelsen af en forening”. Det kan nok være riktig at initiativet til stiftelsen kom fra Paulsen og styret i RB, men sannsynligvis var Nissen selv en drivkraft for å demokratisere seilsporten i Kristiania. I hvert fall var det Nissen som undertegnet kunngjøringene om stiftelsesmøte for seilforeningen og de to stiftelsesmøtene foregikk i hans hus.

Som unionsmotstander hadde han allerede i 1864 vært blant stifterne av Christiania frivillige Skarpskyttercorps - og i 1877 av Christiania Skiklub. Samme år som seilforeningen, 1878, stiftet han en lokalforening av Totalavholdsselkapet i Kristiania, hvor han ble formann i landsforbundet året etter. Fyrstikarbeiderstreiken i Kristiania i 1889 radikaliserte både ham og bl.a. Henrik Ibsen, men Nissen meldte seg inn Det Socialdemokratiske Parti, hvor han ble formann fra 1906 til sin død. Fra 1894 til 1898 var han redaktør i Socialdemokraten, nå Dagsavisen.

Selv om Nissen selv var avholdsmann, gikk det en rekke seilhistorier om ham. Særlig kjent ble historiene om seilturene med Garibaldi, hvor mannskapet var fra kunst­nermiljøet på Kafé Engebret, bl.a. skuespilleren Johannes Bruun som ble ekskludert fra RB i 1884. Disse historiene ga opphav til et Hauk Aabels kjente revynummer, ”Garibaldi” som handlet om en seiltur til Strømstad, men som endte i Kongshavn.

På møtet i Nissens hus, 26. mars 1878, med 21 deltagere, ble man enige om å danne ”et sluttet selskab bestående af aktive og passive medlemmer”. Det ble valgt et interimstyre bestående av J.A. Holmboe, Joh. P. Paulsen og seilmaker N. Nielsen fra RBs styre, O. Nissen som var medlem uten verv i RB, samt lærer Chr. Schollert fra FB. På møtet erklærte regattakomitéen av 1876 seg oppløst og overdro protokoll m.v. til den nye forening.

På den konstituerende generalforsamling samme sted, 9. april 1878, møtte 13 medlem­mer. Den vedtok navnet Kristiania Seilforening (KS). Navnevedtaket om Kristiania med ”K” ga kanskje et signal om hvor man sto i datidens kulturelle og politiske kamp. 15. mai samme år ble Christiania Roklub stiftet – og det ga et annet signal; roklubben ble stiftet av ”unge Christianiamænd, som i Udlandet havde fattet Interesse for Roning i engelske Baade” og denne klubben hadde ingen forbindelse med det øvrige båtliv. På den annen side fikk opptaks­reglene i seilforeningen et anstrøk av de engelske Yacht Clubs eksklusivitet. Søknaden krevde anbefaling av fem medlemmer, og skulle være innsendt 14 dager før generalfor­samlingen, hvor opptak krevde 2/ 3 flertall. Disse regler ble riktignok snart rettet på, og kontingenten ble satt så lavt at den ikke skulle virke ekskluderende.

Til styret som skulle konstituere seg selv, ble valgt: J.A. Holmboe, Joh. P. Paulsen og seilmaker N. Nielsen, samt lærer Chr. Schollert, ingeniør G.A. Sinding fra FB. Holmboe som ikke hadde vært tilstede på møtet, frasa seg valget, men på første styremøte ble bondehand­leren og den senere arkitekten Julius Foseid fra RB innvalgt som sekretær og kasserer etter at Paulsen var blitt valgt som formann. Foseid som var nabo og kollega til Joh. P. Paulsen i Brogaden, ble sittende i denne stillingen frem til 1897, avbrutt av to år som formann fra 1890.

Forslag om ”KNS” i 1878

Foseid gjorde seg umiddelbart bemerket som seilorganisatorisk strateg. Allerede ved første høstmøte 1878 lanserte han forslag til å utvide seilforeningen til noe som til forveksling ligner det sammenslåtte KNS som først ble dannet i 1904. P.T. Malling skriver:

”Deltagelsen i danske og svenske regattaer hadde dessuten gitt vår lystseilas god sportslig oppmuntring. Det var derfor et ganske solid grunnlag Kristiania Seilforening hadde å bygge på, da den blev startet i 1878, og den samlet straks de fleste av byens interesserte yngre seilsportsmenn, om enn eierne av de større kuttere holdt sig tilbake. Foreningens fartøyer bestod derfor vesentlig av mindre båter, som imidlertid i sportslig henseende stod høyt i forhold til sin tid og med ære kunde ta kampen op ved regattaene i vårt naboland. Foreningens hovedformål var selvfølgelig å virke for seilsportens utbredelse i Oslo, ved avholdelse av årlige regattaer, men den hadde også et åpent øye for en videre utvikling av seilsporten på andre måter.

Allerede straks etter starten i 1878 fremsatte kjøpmann Julius Foseid forslag om, at foreningen «skulde sette sig i forbindelse med mulige andre foreninger for å få et almindelig flagg, om mulig statens.» Forslaget vant imidlertid ingen tilslutning, men Foseid oppgav ikke tanken, og for foreningens generalforsamling i 1879 fremsatte han forslag om «at Kristiania Seilforening skal overgå til en større almindelig norsk seilforening betitlet «Norges Seilforening».

Forslaget fremkalte et skarpt ordskifte. Ved avstemningen fikk det 10 av 18 stemmer, men falt da det som lovsak krevde 2/3 majoritet. Forslagets motstandere innvendte at foreningen ingen rett hadde til å kreve eller i navn å ta noen rang over de andre foreninger.”

Forslaget til navneendring var for så vidt i tråd med den vanlige borgerlige selvbe­visst­­het i hovedstaden. I 1868 hadde Christianiaborgere som inkluderte medlemmer i RB, stiftet Den Norske Turistforening og i 1871 Norsk Jæger- og Fisker­forening. Begge ble landsforbund først langt inn på 1900-tallet. Når det gjaldt seiling var forholdet mer komplisert. Det fantes kjente lystseilere i flere byer nedover Kristianiafjorden og på Vest­landet, og de hadde også stiftet seilforeninger i Stavanger, Tønsberg og Bergen. Riktignok hadde disse foreningene avgått ved døden, men nye var på beddingen. Arendal seilforening ble stiftet i desember 1878.

Paulsen som ble langvarig syk og døde i 1887, trakk seg fra styret i 1880. Inn som formann kom f yrforvalter og skipsreder Simon Wesmann, og som styremedlem kom damp­skipskaptein og kasserer Johan Henrik Konow. Begge hadde året før blitt valgt inn i styret i RB. Med denne justeringen ble det første styret i seilforen­ingen sittende uendret til 1890.

J.H. Konow som satt i RBs styre fra 1879-93, var i perioden 1880-86 også valgt inn i FBs styre fra 1880 til 1886. Som vanlig gir ikke protokollene i båtforeningene noen som helst opplysning om de underliggende årsaker til denne trippelfunksjonen, men overfor FB må det ha dreid seg om et forsøk på å gjenopprette en tett forbindelse mellom båtforeningene via en personal­union på styrenivå. Da Konow også ble valgt inn i styret i seilforeningen, fikk han en helt sentral stilling i byens seil- og båtliv. Vi kan ikke vite sikkert retningen på innflytelsen, men rekkefølgen på begivenhetene tyder på at plasseringen av Konow i styrene i både FB og KS kan forstås som Rytteragers virkemiddel til å utøve RBs strategi overfor de to andre foreningene.

Mot slutten av 1880-årene ser det ut til at RBs evne og vilje til strategiske disposi­sjoner i norsk seilsport nærmest er over. Det passer også godt med at Konow trakk seg fra, eller ble sparket fra, styret i FB i 1886. I 1890 trakk hele det RB-dominerte styret seg i KS, og selv om Julius Foseid da overtok som formann frem til 1892, manglet han støttespillere fra RB i styret. Foseid sitter fortsatt i RBs styre frem til 1898, men i KS går han i -92 tilbake til stillingen som sekretær, og fra sekretærvervet blir han kastet i 1897 etter en opprivende strid.

Som Malling skrev, holdt de få eierne av de større yachter seg til å begynne med borte fra foreningen. Regattaene fortsatte med små og lite prangende båter stort sett opp til 24 – 30 fot. Skiftet kom med en internasjonal regatta som foreningen etter forslag fra lærer Chr. Schollert, arrangerte ved Horten i 1880. Da kom yachtene, bokstavelig talt, på banen. Det var anmeldt 71 båter, hvorav fire danske og en svensk; fra Kristiania møtte 26. En engelsk yachtklubb var også representert med Blenda, en stor engelsk kutter som tilhørte den engelske konsul. Båtene var inndelt i seks klasser med den største 20 tonn og over, mens minste klasse var under 2,5 tonn, dvs. ca 24 fot. Regattaen hadde vakt voldsom interesse og det kom 20 dampskip med tilskuere fra byene ved fjorden helt ned til Arendal. Flere marinefartøyer møtte opp og seilingen ble for første gang i Norge kongelig ved at også den kongelige yacht Svalen med Oscar II møtte opp som tilskuerbåt.

Regattaen ble imidlertid en fiasko med vindstille, regn og avbrutte seilaser tre dager på rad. Styret tok det som et sjokkerende nederlag, slikket sine sår, og gikk tilbake til å arrangere mindre regattaer i havnebassenget - og dette tilbaketoget åpnet for andre krefter.

Norsk Forening for Lystseilads - NFfL (senere KNS)

Selv om KS ikke endret navn til Norsk Seilforening, var ikke ideen død. Det nye initiativet kom ikke fra Kristiania, men fra byene ved fjorden. I 1882 innbød tre representanter for plankeadelen i Østfold: Chr. Anker, S. Wiese og J.A. Berggrav til en regatta ved Hankø. Fiaskoen fra 1880 var nok ikke helt glemt; bare halvparten av antallet fra 1880 meldte seg på: 37 båter, men det var likevel langt større oppslutning enn ventet. Selve regattaen ble også så vellykket at det om kvelden var lett å få gehør for en norsk fellesforening for lystseilas som kunne arrangere årlige regattaer av denne typen. Gunnar Knudsen, den senere statsminister, tok opp saken, og innbyderne til regattaen påtok seg å forberede et stiftelsesmøte.

På dette møtet på Kristiania Børs den 7. februar 1883 deltok det 25 mann, hvorav seks fra Østfold: brødrene Chr. og Nils Anker sammen med Søren Wiese og Omar Lyche representerte plankeadelen i Halden, J.A. Berggrav og Chr. B. Molvig skipsrederne fra Fredrikstad. Fra Arendal møtte skipsrederne Chr. Stepheansen og Julius M Smith, , samt C Archer fra Larvik og forslagstilleren Gunnar Knudsen fra Porsgrunn. Fra Kristiania møtte 15 mann. Alle styremedlemmene i KS møtte. Sett fra båtforeningenes side, møtte: skipsrederne S Wesmann, H.M. Rummelhoff og B.O. Schlytter, kasserer J.H. Konow, seilmaker N. Nielsen og kjøpmann og arkitekt J. Foseid fra styret i RB. Fra FB kom: lærer Chr. Schollert, brødrene og ingeniørene G.A. og EAH Sinding; cand. jur. G Timm kom også fr FB, men var uten verv. Ut over Havnedirektør J. Johnsen, møtte det også fire mer ukjente Oslo-seilere som sannsyn­ligvis var medlemmer i de to foreningene. Av dem skulle cand. jur. Th Hellesen senere bli formann i KS.

G. Knudsen var ordstyrer. Balansen mellom grupperingene i interimstyret som skulle utarbeide lovforslag og arrangere neste års regatta, ble ivaretatt ved at formennene i seilforeningene i Kristiania, Arendal og Fredrikstad ble valgt: Wesmann, Stephensen og Berggrav. Wesmann representerte samtidig RB så, kanskje for å få balanse fra Kristiania, ble også G.A. Sinding fra FB valgt inn. I tillegg kom G. Knudsen.

Den første ordinære generalforsamling ble holdt i Moss under den første landsregatta 18. august samme år. Alt på det forberedende møte var Foseids gamle forslag om ”et almindelig flagg, om mulig statens” tatt opp. Hensikten med flagget var nok primært å markere foreningen og medlemmenes eksklusivitet slik det da var vanlig i nordeuropeiske yachtklubber, men den svenske KSSS hadde også oppnådd privilegier: skatte- og tollfritak samt fritak for havneavgift for båter som førte flagget. På dette møte ble det vedtatt å søke kongen om et slikt eget flagg, med de samme privilegiene. Det drøyde nær to år uten svar, og gjennom diskré diplomatiske kanaler viste det seg at kong Oscar II var blitt meget sur over at man i senter på flagget hadde søkt om å få den norske løve i stedet for kongens monogram. Etter en ny søknad med monogrammet på plass, ble flagget godkjent i en kgl res. av 16. des. 1884, men søknaden om skatteprivilegier krevde behandling i den norske regjering. Selmers embetsmannsregjering som ennå satt da den første søknaden ble sendt, kunne nok vært innstilt på å innvilge slike privilegier, men etter riksrettsaken mot ham og innføringen av parlamentarismen i 1884 var selvsagt den nye venstreregjeringen ikke innstilt på å gi privilegier slik som KSSS hadde.

Ved valget ble det fulgt de samme prinsipper om balanse som ved forrige møte: Nils Anker, Halden ble valgt til formann, med G. Knudsen som viseformann. Wesmann, Stephensen, og G.A. Sinding ble styremedlem­mer med Chr. Schollert og C. Archer, Larvik som varamenn. Styret kunne etter lovene velge en kasserer i eller utenfor sin midte, og styrets første handling var å ansette vår gamle kjenning Julius Foseid som kasserer og sekretær. I denne stillingen ble han sittende til etter samlingen i 1904, og i perioden 1889-1902 også som viseformann. Denne trippelposisjonen som sekretær/kasserer/styremedlem i både NFfL, KS og RB skulle han beholde frem til 1897, og i NFfL ble han sittende til etter samlingen i 1904. Året etter ble G Knudsen formann og Wesmann viseformann, stillinger som begge beholdt til 1887. Da rykket G.A. Sinding opp som formann med C. Archer som viseformann. Scollert kom nå inn i styret sammen med Nils og Chr. Anker fra Halden. For første gang hadde ikke lenger RB, med unntak av Foseid, noen hånd på roret i NFfL; FB var nå i ferd med å overta den rollen.

NFfL som var tung av brukseiere og skipsredere, var likevel en relativt demokratisk og organisasjon uten den engelske yachtklubbens eksklusive og ekskluderende profil. Som ved starten av KS, holdt de store yachteierne som ikke seilte regatta seg unna og en stor del av båtene var små og upretensiøse. Kontingenten ble satt lavt for at økonomien ikke skulle hindre noen medlemskap, og – utrolig nok – statuttene åpnet eksplisitt for kvinnelig medlemskap på linje med menn. Innmeldingskontingenten (medlemscertifikatet) var kr. 2, årskontingenten kr. 2 for medlemmer i anerkjent seilforening og kr. 4 for andre. Fartøy­kontingenten varierte mellom kr. 2 for fartøyer under 4 tonn, opp til kr. kr. 15 for fartøyer over 20 tonn.

Ettermiddagspromenaden flytter vestover i 1887

Tiden rundt stiftelsen av Baadforeningen i Revieret var en oppbrudds­periode. Det før­industrielle Christiania begynte omformingen til industribyen Kristiania. I denne prosessen vokste byen raskt og delte seg i en øst- og en vestkant. Det gamle Christiania, kvartalene, hvor borgerne med tjenestepiker, svenner og handelsbetjenter hadde bodd og arbeidet i samme hus, ble frem mot 1890-årene omdannet til det boligtomme sentrum slik vi kjenner det i dag. Det nye slottet fra 1848, med anleggelsen av Karl Johans gt. vest for byen, skulle 40 år senere komme til å markere på hvilken kant av byen det nye sosiale tyngdepunktet lå. Over­klassen flyttet mot vest og arbeiderklassen bosatte seg i øst.

Ettermiddagspromenaden som var en viktig del av overklassens ritualer frem til 1. verdenskrig, gikk frem til slutten på 80-tallet, antagelig 1887, for seg i promenadestrøket: Kirkegaten – Festningsplassen. Da flyttet det seg, som om det skulle ha skjedd etter vedtak, til Karl Johans gades vestre del. Denne flyttingen av ettermid­dagsprome­naden kan stå som symbol på at det sosiale og geografiske tyngdepunktet var omdefinert og hvor det borgerlige domene i byen lå. Samlingsstedet for de månedlige vintermøter i KS, og antagelig RB, var i 1887 i Pauline Olsens spisekvarter i Kongens gade, rett opp for Revierhavnen, men snart etter flyttet det til den nye mondene Gravesens Café og videre til et eget rom på Grand Café. I 1888 ble også startstedet for den ene avårets to regattaer for første gang flyttet vestover - til Filipstad - og man seiler på Vestfjorden i stedet for Bundefjorden. Bjørvika er out - Filipstad er in. Tilsva­rende out blir nå Revier­havnen som samlingssted for overklassens seilere, mens Filipstad­bukten blir det nye det seilersenteret for dem som telte.

Vakumet som oppsto da borgerskapet flyttet ut av de søndre kvartaler, ble snart fylt fra øst. I boligene rundt Skippergaten flyttet arbeiderklassen inn også i fysisk forstand. Ellers ble det kontorisert, og strøket som inkluderte Revieret og hadde vært byens fornemste; ble nå omdefinert – ikke nødvendigvis som en del av østkanten – men som østkantens domene. Dette domenet, for ikke å si revir, strakte seg for øvrig snart langt ut i fjorden og kom til å omfatte alle øyene fra Hovedøya til Nakkholmen, og det kom til å holde seg stabilt over tid. Det er også grunnen til at de færreste Vestkant-folk av undertegnedes generasjon noensinne kom til disse øyene under oppveksten, mens de var velkjente for mange av etterkrigstidens østkantung­dommer.

Oppgangsperioden som bl.a. førte til utbyggingen av store deler av Frogner og Grünerløkka i 90-årene, startet midt på 80-tallet og falt sammen i 1898. Under oppgangen økte rikdommen og selvbevisstheten kraftig hos borgerskapet på vestkanten, samtidig som arbeiderklassen på østkanten fikk en eksplosiv vekst, og også der økte velstanden. – Når det regner på presten drypper det på klokkeren.

Båtstati­stikken har alltid vært et godt konjunkturmål, og selvsagt fikk denne utvik­lingen konsekvenser for alle båt- og seilforeningene hvor det i vest ble rivninger mellom de nyrike som ønsket å vise frem sin nyervervede status og representanter for de gamle seil- og båtmiljøene. I øst kom rivningene mellom det tilsvarende gamle seilmiljøet og de nye østkantmedlemmene.

Konflikter i FB

Presset på båtplasser, og ikke minst for større båter, ble særlig stort i FB som nå lå på ”riktig kant” av byen, men her var plassene som i RB, begrenset til ca 90 mindre båter. Stridene i FB slo inn i 1887 samtidig som båthavnen fikk en ny sosial vertsfunksjon i seilermiljøet. Da ble det først vedtatt å redusere antallet styre- og varamedlemmer fra åtte til tre, deretter ble hele det gamle styret med unntak av skipsreder Schlytter kastet. Bl.a skipsfører Schrøder, lærer Schollert, og brødrene Sinding forsvinner inn til videre ut sammen med Konow.

Det neste året var preget av de typiske skinn­konflikter som oppstår når andre ting ligger under. I formen slik de går frem av proto­kol­len, dreide det seg om tilsynelatende uforståelige juridiske spissfindigheter, med bruk av eksterne jurister, om hvorvidt ekstra­ordinære generalforsam­linger i fremtiden kunne vedta lovendringer eller ikke. Det nye styret med N.P. Gielstrup som formann og veisjef Roshauw som det 3. styremedlem, nektet også å godkjenne og polemiserer i protokolls form mot referatet fra en ekstraordinære generalfor­sam­­ling hvor det nye styret åpenbart led nederlag. Referatet var protokollert og undertegnet av medlem­mer fra det gamle styret.

På sikt roet denne konflikten seg, Gielstrup forsvinner i 1890 og fra 1892 overtar Rossow som formann. En del av de gamle styremedlemmene er nå kommer inn igjen, men den siste formelle forbindelsen mellom de to båtforeningene blir brutt med Konow.

Fra Seilforening til Kongelig Norsk Yachtklub

I KS hadde medlemstallet fra 1880 svingt mellom 50 og 77 medlemmer. På slutten av 80 tallet slo de gode tidene inn over foreningen som økte medlemstallet fra 50 i 1887 til 90 medlemmer året etter. Malling skriver om 1888: ”Fartøyenes størrelse og udstyr, og som følge heraf deres verdi hadde også steget, medens de ældre og især mindre fartøyer var udrangerede.” Dette førte til at man i ved vårregattaen 1889, for første gang siden fiaskoen i Horten i 1880, så seg i stand til å stille en klasse for større båter, 10-20 tonn.

Størrelsen på medlemsbåtene og særlig antallet medlemmer ble deretter mangedoblet frem til 1903 da det var nådd 481 medlemmer. Antallet båter hadde derimot nesten ikke steget; det var fortsatt bare 59 medlemsbåter. Til sammenligning var det 77 medlemmer med 44 fartøyer i 1882. Til gjengjeld dreide det seg nå ikke lengre om småbåter på 21- 24 fot, men den samlede tonnasjen etter girthregelen var 420 tonn. Dvs. at gjennomsnittsbåten var på 7,1 tonn hvilket tilsvarer en båt på ca 36 fot. Et vedtak i 1894 bidro til endringer i foreningens profil og forklarer noe av den manglende vekst i antallet medlemsbåter og aktive seilere. Da vedtok man å sløyfe de to minste klassene fra båtregisteret.

Regattamessig var tiden fra slutten av 80-tallet en nedgangsperiode; foreningens medlemmer maktet ikke lenger å hevde seg i konkurranse med andre nordiske seilere. Dette gjaldt ikke bare KS, men også NFfL. Årsaken var angivelig at man ikke hadde maktet å følge med på den internasjonale utviklingen med nye båttyper. Både Sindings spissgattere og etter hvert også Grøns båter ble akterutseilt. Siste gang norske båter hevdet seg i denne perioden var dobbeltseieren i København i 1891 med Grøns gamle konstruksjoner, men ingen av disse båtene seilte for KS. Gjennom 90-årene ble det gjort flere forsøk på å bedre nivået, bl.a. ved bygging av de nevnte øvelsesbåter. Men skal man dømme etter Mallings fremstilling ble man, særlig mot slutten av 90-årene, stadig mer opptatt av tiltak som kunne gi KS posisjon vis á vis de øvrig nordiske kongelige seilforeningene i Gøteborg, København og Stockholm. I 1897 ble foreningen innbudt av KSSS til Stockholm i anledning kong Oscar IIs 25-årsjubileum for å seile om en ny vandrepokal. Da satset man stort ved å danne et konsortium (det første i norsk seilsport?) for å bygge en båt som kunne hevde seg. Selv om det bare holdt til en 4. plass, viste man at man var med, og året etter kunne KS innby de samme nordiske foreninger til en regatta ved Moss og Kristiania.

Seilasene i 1898 beæres med Kongen nærværelse og han deltar på aftenens supé med ball i Moss etter den ene regatta­dagen. Stevnet avsluttes så med ball på Grand hotell i Kristiania med 350 deltagere. Malling refererer for en gangs skyld ikke regattaresultater, men konkluderer med at ”Stævnet var i sin helhed en avgjort succes for foreningen, hvorved dens position braktes op til en lederstilling inden den norske seilsport.”

Denne nordiske satsningen under jobbetidens pengerikelighet brakte året etter frem hele åtte nye båter som deltok ”med glans” i regattaene i Gøteborg og København.

Det mangler opplysninger om oppslutningen om foreningens regattaer gjennom 90-årene. Sannsynligvis ble det seilt regattaer i foreningens regi etter 1891 i indre Oslofjord, men i 1898 ser det ut til å være slutt med de gamle lokale regattaene. I 1899 ser det ikke ut til å ha blitt avholdt noen regatta overhodet, men ”for at tilfredstille seilernes ønsker om at kunne deltage i flest mulig regattaer, optog man igjen i sommeren 1900 den ordning af regattaene, at man midt på sommeren afholdt to seiladser umiddelbart etter hverandre.” Det dreide seg om at man gikk inn i et samarbeid med NFfL om å utvide deres landsregatta med to dager, og denne ordning ser ut til å ha bli beholdt i resten av KSs levetid. M.a.o. ser det ut til at foreningen, med unntak av 1898, sluttet med egne regattaer en gang midt på 1890-tallet.

I 1903 er profilen på foreningen ganske klar. Den er hovedsakelig en selskapsklubb, den avholder ikke selvstendige regattaer, det går åtte passive medlemmer uten båt for hver seiler, og nær alle aktive seilere er også medlemmer i NFfL.

Seilerne, båtene og gjerne gode regattaresultater er likevel uhyre viktige for foreningen og det store flertall av ikke seilende medlemmer. De kaster glans over foreningen, som Malling ville ha uttrykt det. I dag ville vi sagt at de var viktige for imagebyggingen – for foreningen og for det enkelte passive medlem.

Omdanningen fra seilforening til Yacht Club gikk i flere trinn. Denne totale omformingen av foreningen skjedde ikke uten konflikter.

I både KS og NFfL kom de innledende strider omkring målereglene. Også her var det de gamle seilerne med G.A. Sinding i spissen som forsvarte de gamle Abelsted-reglene hvor seilarealet ikke ble vektet. Det var to hovedinnvendinger mot de nye reglene: de ville gi dårligere båtskrog og måling av båtene ville bli ”et for omstendelig arbeide”. Nå kan man selvsagt ikke se bort fra at Sinding som hadde satset hele sin konstruktørkarriere på ekstreme spissgatter­konstruk­sjoner, tilpasset de gamle reglene, kunne ha vikarierende motiver, men han hadde rett i en ting. De nye reglene betød at målekostnadene steg, og denne kostnadsøkningen ville utelukke en del båteiere med små båter og dårlig økonomi fra regattadeltagelse.

Ved siden av at generalforsamlingen i KS i 1889 vedtok de nye målereglene, kom det krav til nye lover. Malling skrev: ”Som et sikkert tegn på livlig bevægelse inden foreningen anmodede også den samme generalforsamling bestyrelsen at tage foreningens love under revisjon.” Året etter ble nye lover vedtatt og styret ble etter mønster av FB, innskrenket til tre personer. Det åpnet for at også i KS gikk hele det gamle RB-dominerte styret. I første omgang ble den gamle sekretæren, Julius Foseid formann, med Th. Hellesen som 3. styremedlem.

To år senere, i 1892, må det ha vært gnisninger i styret. Direkte på generalforsamlin­gen fremmet Hellesen benkeforslag om å bygge to øvelsesbåter, samt om å øke i kontingen­ten. Formannen, Foseid, pekte på at disse vidtgående forslag som man ikke straks så rekkevidden av, måtte komitébehandles. En hurtigarbeidende komité ble også nedsatt med bl.a. både Foseid og Hellesen som medlemmer, men som Malling skriver: ”Generalforsam­lingen viste straks sin sympati for Hellesens forslag ved å velge ham til formand.” Komitéen som leverte sin innstilling innen fristen, konkluderte for øvrig med at båtene kunne bygges uten kontingenthevning, hvilket også ble vedtatt på en ekstraordinær generalforsamling våren 1893.

Sårbarheten med tremannsstyret viste seg snart. Den 32 år gamle Hellesen ble syk i august –93 etter åtte måneders funksjonstid og døde kort etter. Viseformannen lærer Schollert rykket opp, men med Mallings ord: ”på grund af en rivning foranlediget ved uddelingen af en af juveler N.M. Thune opstillet værdifuld extrapremie for bidvindsseilads, nedlagde Schollert sit formandshverv, meldte seg ud og holdt sig i mange år borte fra foreningen.” Tilbake i styret satt den 23 årige Johs. Wesmann, sønn av den tidligere formann. Som støtte hadde han riktignok den tidligere formannen Foseid som var gått tilbake til sekretærstillingen.

G.A. Sinding overtok nå formannsvervet en periode . I 1894 sløyfet man de to minste klassene fra fartøysregisteret, satte opp kontingenten og skjerpet opptakskravene i retning av det engelske ”blackballing”-systemet som var i vanlig bruk i deres Yacht Clubs: En søknad krevde anbefaling fra fem medlemmer, og i styret måtte den ha støtte fra minst fire av fem styremedlemmer.

I 1896 ble Sinding avløst av juveler Thune som om vi forstår Malling rett, hadde nedlagt seg store for­tjenes­ter. Han nevner én sak – uniformssaken. Alt i 1881 var spørsmålet brakt på bane, men ble dengang lagt død. I 1894 ble det vedtatt reglement for en ny uniform, men den kom ikke i bruk før Thune på en ekstraordinær generalforsamling i 1897 får gjennom den forandring at ”knapper­ne udføres i sort ben hvori er indgraveret et anker med stjerne over og klubbens initialer K.S., samt at huemærket skulde bestå af foreningens standard i emalje omgivet af en egekrans.”

Nok en gang oppsto det strid mellom ham og veteranene, som endte med at veteranen måtte gå. Denne gangen var det Foseid som hadde sittet som sekretær siden stiftelsen. Foseid ble etter en konflikt med Thune, plutselig oppsagt. I den etterfølgende strid med skriftveksling mellom Foseid og Thune/styret trues foreningen i følge Malling med splittelse. På generalfor­samlingen hvor styret stiller sine plasser til disposisjon, ”behandles saken med levende inter­esse og talernes pro et contra-innlegg hilses med demonstrerende bifall.” Saken ble som man kunne vente, avgjort med et formalvedtak om at ansettelse eller avskjed­igelse av foreningens sekretær alene hører inn under styret. Malling gjør det klart at det ikke har dreid seg om noen form for misligheter fra noens side, men insisterer på at avskjeden ”udelukkende har sin grund i personlig differents, der vilde vanskeliggjøre fortsættelse af et tilfredsstillende samarbeide.”

Siden begynnelsen på 90-tallet var det blitt arbeidet med planer om et eget klubbhus, og en må tro ikke minst en klubbhavn for å kunne skaffe havneplass til den økende flåten av båter uten tilknytning til båtforening. Malling nevner imidlertid bare: ”Den store trang til selskabeligt samvær gjorde stadig savnet af et eget klubblokale mer føleligt. Ønsket om å få et sådant var jo ikke ny.” Hittil hadde økonomien vært et hinder, men med den nye nyrike medlemsmassen var ikke dette et problem lengre. I løpet av våren 1902 ble Dronningen reist, og nærmest som en bivirkning fikk man også en god havn for foreningens båter.

Samme år fikk styret gjennomslag hos kong Oscar II for å forandre foreningens navn til Kongelig Norsk Yachtklub. Denne navneendringen møtte imidlertid så sterk misnøye i NFfL at navnet på høstens generalforsamling ble vedtatt moderert til Kongelig Yachtklub Kristiania – KYK.

Fra NFfL til KNS

Rett nok var NFfL blitt stiftet på plankeadelens og skipsredernes initiativ og man kunne ventet at denne foreningen utviklet seg i retning av en gentlemans club eller Yacht Club, men fordi KS overtok denne rollen forble NFfL en noe løst sammensatt seilforening som stort sett hadde ett årlig arrangement: landsregattaen i skiftende byer med påfølgende generalforsamling. Man kunne kanskje også ventet at motsetningen mellom å fungere både som en medlemsforening og et landsforbund, skulle bære kimen i seg til en splittelse, men utover fastsettelsen av felles måleregler fungerte den mest som regattaarrangør.

Også i NFfL ga de gode tidene seg utslag i vekst, i perioden 1888-1903 økte medlems­tallet fra 231 til 1004, dvs. en økning på 335%. Men i motsetning til KS økte også antallet medlemsbåter. Det gikk opp fra 110 til 353 båter. Rett nok var det også her en tendens til at ikke-seilere meldte seg inn, men når man trekker fra familiemedlemmer blir det likevel ikke så mange ”sosiale” medlemmer. Nesten hele veksten i nye reelle seilere under høykonjunk­turen hadde havnet i NFfL, mens de ”sosiale” seilerne uten båt havnet i KS. Man skulle tro at denne utviklingen skulle ga gitt de beste forutsetninger for fremgang, men slik gikk det egentlig ikke.

Ut over i 90-årene føltes likevel presset fra fremgangen i KS sterkt. Også i NFfL begynte man å orientere seg i retning av Yachtklubben. Sentralt i en hver slik klubb er et presentabelt klubbhus. Parallelt med KSs bygging av klubbhus på Dronningen ble det da bygget et klubbhus på Narverød ved Tønsberg. Men der tok man seg vann over hodet. Mens Dronningen fra åpningen av ble selve samlingsstedet som telte på vestkanten i Kristiania langt ut over seilernes rekker, hadde Narverød som manglet et tilsvarende nedslagsfelt, ingen mulighet for å få en driftsøkonomi i balanse. Følgen var selvsagt at NFfL kom i økonomiske vansker, og i 1904 var foreningen insolvent.

Om navneskiftet i KS til KYK høsten 1902, kom som en overraskelse for medlemmene i KS, ble det møtt med et vanntro sjokk i NFfL. Rivaliseringen mellom de to foreningene gikk nå over i bitter strid. Likevel ble det satt i gang forhandlinger om en eventuell sammenslåing. De to foreningene hadde hver sine forhandlingskort. Mens KYK hadde en velfylt kasse, et attraktivt klubbhus på Dronningen og ikke minst hadde de fått kongens sanksjon til å bruke ”kongelig” i navnet. NFfL var en forgjeldet forening med et klubbhus utenfor alfarvei, men det var de som hadde flest medlemmer, det var der de aktive seilerne var, og ikke minst var det NFfL som gjennom den kongelige resolusjon av 1885 hadde monopol på splittflagget med kongens monogram.

Den siste fordelen prøvde rett nok KYK å utligne ved at også de søkte kongen om rett til et splittfagg – et ”alminnelig flagg”, men det var lite velvalgt tidspunkt for en slik søknad. Den nasjonale flaggsaken var den gang et brennhett politisk tema. Samme året hadde Gunnar Knutsens venstreregjer­ing fått drevet gjennom en viktig symbolsk seier i kampen for unionsopp­løsning: det norske handelsflagg skulle være rent – uten sildesalaten, mens med orlogsflagget hadde man foreløpig ikke kommet noen vei. Det bar fortsatt unionsmerket – og akkurat det var fortsatt et hett politisk spørsmål. Statsministeren var selv en av våre store seilpionerer og hadde som NFfLs første formann selv stått for søknaden i 1883 om splittflagg på vegne av NFfL. Ti år senere måtte han melde seg ut av NFfL etter at han var rapportert for å ha seilt i København med ”rent” splittflagg uten unionsmerket - ”silde­salaten”. Partiet venstre hadde også valgt den tredje aktøren i hoved­stadens seilermiljø, Kristiania Ro- og Seilfor­en­ing som sin allierte. Denne folkelige seilforen­ingen som sto i skarpt motsetnings­forhold til det nå høyreorienterte KYK, ble støttet av Venstre, også økonomisk. Under disse forholdene ble selvsagt en søknad fra det unions­vennlige KYK om et eget offisielt flagg, basert på orlogs­flagget slik NFfLs var, oppfattet som en provokasjon. Søknaden ble aldri realitetsbe­handlet, men avvist i justisdepartementet på formelt grunnlag.

Også NFfL prøvde å utligne fordeler. På forslag av RBs gamle strateg, Julius Foseid, som stadig satt som sekretær, søkte man kongen personlig om å skifte navn til Kongelig Norsk Seilforening. I motsetning til flaggsaken krevde dette ingen regjeringssank­sjon – og kongen ga sitt samtykke høsten 1903. De innledende slag på det symbolske plan var nå avgjort 2-0 i favør av NFfL/KNS. Under forhandlingene ble man først enige om at foren­ingene skulle slås sammen på like vilkår og hver organisasjon så løses opp. Men regjeringen som nå så en mulighet til å bli kvitt seilernes flagg med unionsmerke og svenskekongens mono­gram, gjorde det klart at forutsetningene for Kgl. Res. av 1884 nå falt bort. Det vil si at den nye foreningens medlemmer ikke ville kunne føre splittflagget. Løsningen i 12. time ble derfor at KNS måtte bestå for å bevare splittflagget, bare KYK skulle oppløses, og dens medlemmer gå inn i KNS.

Referanser:

Solberg LK. Den urbane følelsen for natur. Under publisering 2003

Thjømøe T. 25 år i seilsportens tjeneste – Norges seilforbund 1995. Oslo 1995

Gøthesen G. Norske båter, bind I, Skagerakkysten. Oslo 1977. s 88

Solberg LK. Den urbane båten. Under publisering 2003

Hillesund P. Losvesenet på 1700-tallet. Hovedfagsoppgave i historie. UiO 1993.

Solberg LK. Revierhavnens Baatforening stiftes. Under publisering 2003

Solberg LK. Den urbane fornemmelse for natur. Under publisering 2003

Norsk Folkeblad. 14. september 1867

Denneche F. Lystbåter og kappseilas. Oslo 1981

Denneche F. Personlig meddelelse

Abelsted, JC. Styringsregler for kappseilas. Selve skriftet er gått tapt, men det annonseres i Morgenbladet bl.a. 29. mai 1875. Innholdet i måle- og regattareglene som tas i bruk i regattaen 13. juni 1875, er gjengitt i Morgenbladets forhåndsomtaler 22. mai og 1. juni 1875

Aschehougs konversationsleksikon. Kristiania 1912

Dahl JS: Skyteselskapet på Helverschous løkke, Byminner nr.4/1969

Magnussøn S. Kongelig Fuldmæktig Ivar Olsen Rytterager i: Hultmark AW, Magnussøn S. Frognerkilens Båtforening av 1860 – Historisk beretning. Oslo 1960

Rytterager I. Brev fra formannen i Baadforeningen i Revierhavnen til Christiania Formand- og Representantskab, 21. desember 1860. Oslo Byarkiv, eldste arkiv - Oversendelse fra magistraten til havnedirektøren 1870

Malling PT i Hansen H (red). Kongelig Norsk Seilforening 1883-33. Oslo 1933

Thowsen A. Fra Dokken til Kvitturspollen : Bergens seilforening 1872-1972.Bergen 1972

Sundt E. Verker i utvalg – På havet. Oslo 1976.

Brev fra Revierhavnens Baatforening av 14. mai 1858 til Christiania Havnekommission . Byarkivet. Oslo havnevesen, eldste arkiv. Magistratens oversendelse 1870.

Aftenbladet 28.5.1855 og 6.5.1856

Hillesund P. Losvesenet på 1700-tallet. Hovedfagsoppgave i historie. UiO 1993

Oslo Bymuseum OB.03215 c og OB.03215 b

Norsk Folkeblad. 14. september 1867

Solberg LK. Den urbane båten. Under publisering 2003.

Malling PT. Kongelig Yachtklub Kristiania 1878-1903. Kristiania 1903

Christ iania Roklub 1878-1928. Oslo 1928

Kongelig Yachtklub Kristiania – Årbog for 1903