Flytting av eksisterende do over på ny tank Hva gjør de to kara nede i fjæra?

Vi flyttet ut til Hovedøya i 1905 og satte straks opp Båthuset og paviljongen, det som i dag er kroa.

Jeg kom hit i 1969 og oppdaget at kroa serverte eisbein og langpils. Det førte etter hvert til et akutt behov for å finne en do! Den gangen var lystbåtene våre enkle, uten toalett, så vi måtte bruke det som fantes. Det var ikke bra.

Det var murt opp et urinal på utsiden av Båthuset. Problemet var at det ikke var vannspyling, bortsett fra at takrenna hadde nedløpsrør rett i urinalen. Men, som jeg husker det, regnet det ikke på Hovedøya den gangen. Lukta var ubeskrivelig. Øl og portvin gir ikke akkurat den beste odøren.

For mer krevende avtrede hadde vi murt opp en dompido langs vannkanten bak Båthuset. De fleste holdt seg til de kom hjem. Jeg har besøkt avtrede. Jeg husker det fortsatt. Høyvannet kom inn og tok hånd om både dritt og papir. Ikke bra, men vannkvaliteten i fjorden på den tiden var så dårlig at ingen badet på den siden av øya.

Noe måtte gjøres. Sputniken ble løsningen, trodde vi. Den ble plassert midt på tunet, grønn og fin i glassfiber med sandstruktur på utsiden. Sputniken var i bunn og grunn en glassfibertank satt på høykant, med to utsagde dører: én for urinal og én for do. Under dørken var det oppsamlingstank. Resultatet? Det luktet ille før, men nå fikk vi alt konsentrert inne i tanken. Helt forferdelig. Snakk med folk som har vært her en stund, om du ikke tror meg.

Tømming av anlegget er en egen historie. Dritt må bort. Gode ideer kan ha noen svakheter.

Vi hadde liggende en rektangulær arbeidsflåte i aluminium, laget av rør på rundt 70 cm i diameter. Den ble sikkert hentet fra et fartøy. Flåten ble tettet i bunn og topp med luke, slik at den fungerte som en flytende tank.

Så til aksjon: Jeg er ikke sikker på om jeg husker alle detaljer, men slik er det blitt gjenfortalt. Sørgård, som jobbet på Berena, hadde ordnet med en Honda-pumpe og hadde ansvaret for start og stopp. Jeg tror det var havnesjef Bråten som var signalmann. Sjef for prosjektet var formann Klausen, som tok plass ved flåten.

Med sugeslangen dypt nede i grøten startet de opp. Her var det læring: bruk aldri flatslange på trykksiden. Klausen var ikke typen som ga seg lett. Han prøvde å temme enden på slangen som ville ut av luka på flåten. Den behandlingen han fikk, unner jeg ingen. Og det gjorde ikke saken bedre at dette var en skikkelig happening alle skulle se (men fra trygg avstand). Det luktet forferdelig, og stjerna i showet var ikke blid.

Jeg mener å huske at systemet ble forbedret og det gikk noen lass til land til sugebilen.

Etter dette begynte tanken på vannklosetter og renseanlegg å gro. Vi tok kontakt med forskjellige leverandører, blant annet Biovac og Wallax, og endte med å velge sistnevnte. Styret var enige om at noe måtte gjøres.

Arne Rør, Kula (Asbjørn Andersen) og jeg utgjorde et team. Vi hadde en delvis tank og et delvis skur på baksiden av Båthuset som utgangspunkt.

Med økende tilstrømning til restauranten i helgene ville ikke et minirenseanlegg ha kapasitet nok. Vi måtte ha fordrøyning og håndtere et annet fenomen: ekstremt høyvann.

Vi bestilte et Wallax minirenseanlegg. Kula satte i gang med å gjøre plass til den nye tanken på 10 m³, støpt i betong så den ikke skulle flyte opp.

Noe sprengning måtte til. Kula var skytebas og sendte inn søknad om tillatelse. Vi visste jo at øya var fredet, både på grunn av blomster og Osloforkastningen. Det stod noen betongpillarer der som det ble søkt om å fjerne med dynamitt, og tillatelsen ble gitt. Det gikk også en del berg, slik at vi fikk plass til tanken.

Kula, med hjelp av Paul dansken, stod for det meste av grovarbeidet. Det ble lagt ned en betydelig dugnadsinnsats, spesielt med blanding og støping.

For å unngå konflikt med det bygningsmessige dro vi det eksisterende skuret over på den nye tanken og innredet fire toaletter med servant, hvorav ett som funksjonstoalett.

Det gamle betongfundamentet som stod igjen, ble brukt til å lage to tanker: en mellomtank på 1,3 m³ og en fordrøyningstank på 2 m³.

Vi forlenget bygget slik at det ble plass til renseanlegget, to urinaler, dusj og en badstue. Noen i foreningen var sterkt imot badstue og valgte heller å male rommet innvendig, så det ble aldri noen badstue.

Mini-renseanlegget var egentlig ment for nedgraving, slik at avløpet skulle renne inn og ut ved hjelp av høydeforskjell.

Vi løste det med pumpe fra fordrøyningstanken og en 40-liters mellomtank styrt av nivåbrytere og tidsur.

Vintervann med varmekabel ble lagt fra Moloen. Strøm ble lagt frem og fordelt. Vanntilførsel, fremtidig 50 mm avløp, strøm og en ekstra slange til restauranten ble gravd ned. 

Alt fungerte etter planen, men som kjent tar prosjekter med mye dugnadsarbeid tid. Fristen for ferdigstilling ble overskredet, og vi måtte starte på nytt med søknadene.

Arne Rør hadde stått for mye av VVS-arbeidet. Han hadde kontakt med Heidenrich, en VVS-forhandler, og tok kontakt med sin tidligere læregutt Behn, som nå satt i riktig posisjon. Han hjalp oss, og anlegget ble godkjent av fylkesmann Kåre Willoch for midlertidig bruk.

Vi måtte også håndtere avløpet fra restauranten. Jeg laget en fettavskiller i syrefast stål og monterte den på avløpet. Den har fungert i mange år. Vi la også et 50 mm plastrør i bakken sammen med strøm og vann til restauranten.

Rutinene for håndtering av olje og fett i avløpet måtte skjerpes. Det lå et lag med størknet fett på ti centimeter, samt fire rotter som Idar og jeg spadde ut i en trillebår. Hva skulle vi gjøre nå? Vi fikk en lysende idé: vi satte trillebåra på flåten og kjørte ut til den nye tømmestasjonen for småbåttoaletter. Selvfølgelig fungerte ikke systemet. Men det stod et skilt der: “Ring dette nummeret ved problemer.”

Mobilens tid hadde innhentet oss, så jeg ringte med én gang. Jeg snakket med en særdeles imøtekommende dame som sa de skulle sende folk for å fikse det. Kjempebra! Vi satte igjen trillebåra. Det skulle vi ikke gjort. I stedet fikk vi full inspeksjon på hele anlegget og pålegg om bedre rutiner.

Åpningen av toalettanlegget ble markert med røde sløyfer over WC-ene, lakseolje og champagne til de fremmøtte. Det går rykter om at Pyttpytt hadde tjuvstartet og tisset på det ene toalettet før åpningen. Ironisk nok døde han på toalettet flere år senere.

Vi var veldig fornøyde med anlegget og brukte det flittig. Men noen måtte selvfølgelig markere seg ved å drite på gulvet ved siden av toalettet. Vi har en mistanke om hvem det var, men det ble ikke tatt DNA, så vi lar det ligge. Speilene innfelt i veggflisene ble også tagget med diamantring. Det hjalp ikke at det var forsøk på hjerter.

Vi har hatt noen uhell som vi må ta på egen kappe. Vannrørene frøs og sprakk inne i veggene, noe som førte til råte og sprukne fliser. Hele anlegget ble renovert av en dugnadsgjeng, og Morten Rør la opp nytt rør-i-rør-system.

Til slutt kom vi i gang med kommunal tilknytning og ny fettavskiller. Den veide 700 kg og var ikke lett å få på plass av to karer, men bildet lyver ikke.